Kostrademokratiet

Mandag gjøv tallknuserne løs på de foreløpige Kostra-tallene fra Statistisk sentralbyrå. For politikere, administrative ledere og medier gir vellet av opplysninger unik innsikt i kommunenes tjenesteproduksjon.

KOmmune-STat-RApporteringen, med den litt mystiske forkortelsen Kostra, ble innført for alle kommuner i 2002, etter å ha vært forsøksordning siden 1996.

Flere har forsket på Kostra, men først i 2007 var det noen som spurte politikere og administrative ledere hvordan de bruker Kostra. Svarene spriker i studien til professor Anne Lise Fimreite og forsker Jacob Aars ved Universitetet i Bergen.

Lokalpolitikere bruker Kostra-tallene til politisk posisjonering - de velger ut tallene som passer deres egne politiske formål. Kostra-tallene er ammunisjon i den politiske debatten, og et politisk verktøy til å prioritere ressurser.

Ordføreren og partifellene bruker Kostra til å vise hvor mye bedre de er enn nabokommunen. De ser også på egen Kostra-utvikling for å forsvare og legitimere egne politiske valg. De søker bekreftelse på at prioriteringene er fornuftige og at de har gjort det de har lovet.

For opposisjonen er det motsatt. De undersøker om partiene i maktposisjon kan tas i løftebrudd eller om det finnes mangler i tjenestetilbudet.

Alle politikerne i undersøkelsen har stor tillit til Kostra-tallene. De ser på dem som fakta, som gjør at debattene og prioriteringene blir mindre basert på synsing.

Rådmennene fnyser av Kostra-kåte politikere, som de mener leser Kostra som «fanden leser bibelen» og bruker det de vil i politisk polemikk. De ser det som et nøytralt administrativt verktøy til budsjett- og planleggingsarbeid.

Kommunale ledere er også mer kritiske til Kostra-tallenes pålitelighet. Selv rapporterer de så riktig som mulig, det er verre med andre kommuner, er oppfatningen. Særlig ulik organisering av tjenestene kan gjøre at tallene ikke alltid er umiddelbart sammenlignbare.

Statlig overstyring er ikke en uvanlig anklage fra kommunene. Men verken politikere eller ledere mener det gjelder de mange hundre Kostra-indikatorene, som staten nå krever rapportering på. Standardene i seg selv gjør ikke at de løser oppgavene annerledes, mener de.

Her kan de ta feil, viser Fimreite og Aars. Fra 2002 til 2007 ble tjenesteproduksjonen innen de ulike Kostra-gruppene likere. Det var en «moderat ensretting» i hvordan kommunene prioriterte tjenestene. En slik utvikling er også påvist i danske, svenske og britiske kommuner, som har tilsvarende resultatmålinger.

Dersom Kostra-snittet blir det noen kaller en superstandard, kan et symbolsk behov for å være like god som de andre bli viktigere enn reelle forskjeller i lokale behov. Det kan bli en lokaldemokratisk utfordring, som krever at velgerne kommer på banen.

Ennå går innbyggerne heller inn på Skatteetatens sider for å finne ut hva naboen tjente i fjor, enn på vanskelig tilgjengelige Kostra-sider for å finne ut om lærertettheten har økt på barnas skole. Lokale Kostra-aksjoner har vi ennå ikke sett. Men hvis kommuneledelsen blir mer opptatt av statistikk enn av virkeligheten, vil de komme. Og de kan gå begge veier. Det kan komme krav om like gode barnehager, skoler og sykehjem som i resten av landet. Eller kanskje er det ikke nok å bruke like mye på skole som landsgjennomsnittet, hvis en grendeskole fyller et viktig behov.