Korrupsjon og forebyggende arbeid

Kommunenes organisering, også av innkjøpsfunksjonene, er gjerne gjort med utgangspunkt i kompetanse og effektivitetshensyn og i mindre grad med tanke på korrupsjon. Men skal man motvirke korrupsjon på varig basis, må organiseringen gjøres også med dette for øye.

Å forebygge korrupsjon handler i første rekke om to ting: Først å definere hvilke ansatte som potensielt vil kunne bedrive eller bli utsatt for korrupsjon. Dernest å sikre et tilstrekkelig medinnsyn i disposisjonene disse gjør.

En forutsetning for at en ansatt kan begå korrupte handlinger, er at han har faktisk beslutningsmyndighet i organisasjonen. Vi snakker her om hvordan beslutningsprosessene reelt sett forløper. I praksis har man sett eksempler på hvordan korrupte ansatte over tid tiltar seg arbeidsoppgaver og slik reduserer andres innsyn. Og jo mer alene en beslutningstaker er vedrørende valg av leverandører, jo større er mulighetene til å begå korrupsjon.

I kjente korrupsjonssaker er det skrekkeksempler på at det tilligger én og samme person å definere behov, velge leverandør, definere eventuelle overskridelser og til slutt godkjenne den ferdige leveranse. Da ligger veien åpen for korrupsjon.

Når den korrupte skal finne medsammensvorne blant leverandører og eventuelle medansatte, krever det at den korrupte klarer å bygge en fortrolig relasjon, på et område hvor det er stor risiko for å bli avslørt og fallhøyden stor. Til stadighet å skulle etablere slike fortrolige relasjoner, er vanskelig. Et kjennetegn ved systematisk korrupsjon er følgelig at har man først vervet en alliert eller to, holder man fast ved disse og gjentar korrupsjonshandlingene i en serie prosjekter eller kjøp.

Enhver leder som vil unngå at en «korrupsjonsbombe» eksploderer, må derfor også kartlegge hvilke avdelinger som er sårbare for korrupsjon, for å identifisere eventuelle faste og langvarige tilknytninger mellom beslutningstakere, medansatte og leverandører. Dersom disse relasjonene får leve uten tilstrekkelig innsyn fra andre, gir det en klar korrupsjonsmulighet.

Medbestemmelse og innsyn fra andre ansatte begrenser korrupsjonsmuligheten. Dersom en beslutningstaker i en organisasjon skal kunne begå korrupsjon, forutsetter det altså at han enten har en posisjon som er skjermet fra reelt innsyn eller at kolleger som har innsyn godtar eller er med på forbrytelsen. Beslutnings- og kontrollstrukturer som legger opp til involvering fra flere personer - enten internt i avdelingen eller på tvers av avdelingene - er derfor nødvendig for å redusere risikoen for korrupsjon.

Hvordan dette skal gjøres, avhenger av organisasjonens størrelse, og det vil alltid være en konkret vurdering. Det selvfølgelige er at reglene for offentlige anskaffelser blir fulgt. Men i en forsvarlig innkjøpsprosess må det være flere enn én person som definerer innkjøpsbehovet og utarbeider kravspesifikasjon. Helst bør dette gjøres av andre enn den som står i kontakt med leverandørene.

Bruk av ekstern fagekspertise under utarbeidelse av kravspesifikasjonen vil kunne bidra til å sikre uavhengighet. Bruk av bredt sammensatte grupper i slik sammenheng vil styrke gjennomsiktigheten i arbeidet. Personer og personsammensetninger som anvendes fra gang til gang bør om mulig varieres, også ved eventuell jobbrotasjon.

Ved godkjenning av eventuelle overskridelser og ferdige leveranser bør det være andre enn den som står for leverandørvalget som gir sin tilslutning til dette. Strenge rutiner ved mottak av leveranser, med dobbel attestering i tillegg til egen anvisningsprosedyre, bør være en permanent del av organisasjonens løpende kontroll- og forebyggingsarbeid.

Skrevet av: Tore Jarl Hjelseth