Korrumperes kontrollutvalget?

Med utgangspunkt i Lord Actons kjente aforisme, «Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely», behandlet jeg i et innlegg i Kommunal Rapport i august 2004 utfordringene ved at staten bygger ned kontrollen av kommunene og satser på kommunal egenkontroll. Min konklusjon den gang var at bare tiden kunne vise om kontrollutvalgene ville fylle den av staten tiltenkte rolle. I Oslo kommune har tiden - som kjent - vist at den kommunale egenkontroll ikke har kunnet hindre utbredt korrupsjon og misligheter.

Jeg påviste videre i et innlegg i august 2005, «Parlamentarisme - noen erfaringer fra Oslo», at Oslo i motsetning til Stortinget minimaliserte den parlamentariske kontrollen og ignorerte bystyrets særlige ansvar.

Dernest fastslo jeg i et innlegg i september 2006, «Hvem skal granske kommunene? - erfaringer fra Oslo kommune», at om den kommunale egenkontroll skulle virke etter forutsetningene, var det nødvendig med konkrete tiltak som fristilling av kontrollen fra partipolitisk innflytelse, økt forvaltningsrevisjon og økt kompetanse i kontrollutvalg og revisjon.

I et intervju med Kommunal Rapport i september 2006 etterlyste jeg det personlige ansvar hos politikere og administrasjon. Slik jeg opplever det, er det mange som har meninger, men ingen som tar ansvar for at lover er blitt ignorert og mislige forhold har kunnet utvikle seg.

Hva kan grunnen være til at det tilsynelatende er vanskelig å få en effektiv internkontroll i Oslo kommune? Skyldes det blant annet kontrollutvalgets partipolitiske rammebetingelser? Jeg skal nevne to eksempler på føringer for kontrollutvalgets arbeid fra overordnede organ for å illustrere hva jeg mener:

Oslo bystyre uttalte samlet, bortsett fra Frp, så sent som 15. november i fjor - etter at andre enn kommunen selv hadde avdekket omfattende mislige forhold i Oslo kommune, og hadde påvist at lov og økonomireglement ble brutt nær sagt systematisk - følgende om kommunens løpende tilsyn:

«… løpende tilsyn med den store kommunale virksomhet har etter våre oppfatninger fungert på en tilfredsstillende måte.»

Bystyrets utsagn er påfallende i den krise kommunen befant og befinner seg.

Den andre uttalelsen kommer fra finanskomiteen, som roser kontrollutvalgets arbeid på følgende måte (i sakene om Undervisningsbygg):

«Komiteen vil videre fremheve den disiplin som har preget kontrollutvalgets arbeid med de ytterst utfordrende sakene en her står overfor. Kontrollutvalget er et partipolitisk sammensatt organ hvor det sikkert fra tid til annen dukker opp diskusjoner som kan friste til partipolitiske standpunkter og konklusjoner. Komiteen vil berømme utvalget for å ha beholdt den tilbørlige ro og sørget for en konstruktiv behandling som har ledet til bred enighet i utvalgets konklusjoner og anbefalinger. Komiteen vil framheve at utvalget på denne måten bidrar til at den prosess som senere finner sted i bystyrets organer, får et gjennomarbeidet og samlende ståsted for det tilsynsarbeid disse organer er satt til å utføre.»

Ordlyden er uheldig, idet den kan oppfattes som en oppfordring til å legge vekt på utenforliggende felles partipolitiske hensyn under utøvelsen av vervet som medlem at kontrollutvalget som har lovpålagte oppgaver. (Jf. Tore Lindholts uttalelser om utenforliggende partipolitiske felleshensyn i Aftenposten og Dagsavisen 20.09.06.)

I dok. 14 (2002-2003) gir Stortinget uttrykk for en annen oppfatning. Der heter det blant annet:

«Samtidig er Stortinget et politisk organ, og det er viktig for kontrollens effektivitet at den ikke oppleves som politisk irrelevant av representantene.»

Med bakgrunn i ovennevnte holdning i Oslo kommune må man kunne spørre: Hva skyldes ønsket om «en bred enighet» i kontrollsaker? Kan byrådspartiene tenkes å være mindre interessert i enpartipolitisk uavhengig kontroll fordi det er byrådet som har ansvaret, og opposisjonen fordi den selv har «svin på skogen» og selv vil velge dagsorden og tidspunkt for sine partipolitiske utspill?

I inneværende periode kan det i alle fall konstateres at det bare er Frp som har gått utenfor den partipolitiske ramme, stilt kritiske spørsmål til byrådet og vurdert det politiske ansvar til en byråd fra samme parti. Hvis en slik kontroll - uavhengig av partipolitiske særinteresser - er uhørt, slik en sentral byrådsdirektør uttalte, eller ikke «lønner seg politisk», slik en sentral politiker hevder, ja, da bør nok staten vurdere den kommunale egenkontroll i Oslo på nytt.

Skrevet av: Knut Frigaard