Kommunestruktur og valg av høringsform

Det har i mediene vært fremmet ulike synspunkter på hvilke høringsformer som skal benyttes i forbindelse med kommunestrukturprosessene. I inndelingsloven står det at kommunestyret bør innhente innbyggernes synspunkter på forslag til grenseendring. Videre står det at høringen kan skje ved folkeavstemning, opinionsundersøkelse, spørreundersøkelse, møte eller på annen måte.

Juridisk sett pålegges altså ikke kommunene å holde innbyggerhøring, og kommunene står i tilfelle fritt til å velge høringsmetode. Ulike høringsformer kan ha sine fordeler og ulemper, alt etter om man ønsker at høringen skal frambringe representativ informasjon, om den skal gi grunnlag for dialog, om den skal gi kunnskap og innsikt om konsekvenser og om den skal gi politikerne et best mulig grunnlag for å ta en selvstendig avgjørelse.

Heming Olaussen setter i et innlegg i Kommunal Rapport søkelys på at spørreundersøkelsene om folks oppfatninger om kommunesammenslåinger ikke treffer i forhold til hva som blir resultatet av folkeavstemningene. Dette begrunnes blant annet med at innbyggerne er mer positive til kommunesammenslåing i spørreundersøkelsene enn det folkeavstemningene viser, og at spørreundersøkelsene har mange feilkilder og dermed ikke er representative.

I dette ligger det en oppfatning av at det er resultatet av folkeavstemningen som er det «riktige» eller det «representative». Her er det imidlertid viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis er slik at det er resultatet av en folkeavstemning som er fasiten på folkemeningen.

Hvorvidt en folkeavstemning frambringer representative holdninger, vil være avhengig av valgdeltakelsen. Dersom folkeavstemningen har lav valgdeltakelse og mobiliseringen for deltakelse er skjev, kan folkeavstemningen gi lite representativ informasjon om hva innbyggerne mener. Folkeavstemninger kan ha en tendens til å støtte opp om de motsetningsorienterte trekkene knyttet til politiske spørsmål, og det kan være lett for at en folkeavstemning blir en kanal for spesielt engasjerte interessegrupper.

I en folkeavstemning er det innbyggerne som rekrutterer seg selv til undersøkelsen. Som kjent har selvseleksjon aldri vært noen anerkjent vitenskapelig metode for å få fram representativ informasjon.

I folkeavstemningene om kommunestruktur som ble gjennomført i forbindelse med kommunevalget nå i høst, varierer valgdeltakelsen fra 50 til 75,6 prosent. For Re og Sande, som er to kommuner som nevnes i Olaussens innlegg, var valgdeltakelsen på henholdsvis 54,9 og 60 prosent. I Re var det 55 prosent av dem som deltok i folkeavstemningen som stemte nei, mens tilsvarende andel i Sande var 52,9 prosent.

Av de stemmeberettigete var det følgelig mellom 30,2 og 31,7 prosent som stemte nei til sammenslåing i disse kommunene. I slike tilfeller kan det være grunn til å stille seg spørsmål om hvilke synspunkter den store andelen som ikke stemte hadde. Var de positive, negative, usikre eller likegyldige?

Det er nettopp for å få fram bedre og mer sikker informasjon om hva innbyggerne mener, at en spørreundersøkelse kan være bedre egnet som høringsmetode. I en spørreundersøkelse blir et representativt utvalg stilt spørsmål om hva de mener om en kommunesammenslåing. Dersom det er skjevheter i utvalget, for eksempel i forhold til kjønn og alder, blir det korrigert for dette for å få et mest mulig korrekt bilde av folkemeningen.

Et annet moment er at i en folkeavstemning, hvor svarene kun er ja eller nei, så får man ikke informasjon om styrken i innbyggernes standpunkter, og hvilke argumenter som er utslagsgivende for å velge det ene eller det andre. Tidligere evalueringer av forsøk med kommunesammenslåinger, blant annet i Valdres, viste at folk som er usikre på hva en sammenslåing vil innebære, er tilbøyelige til å stemme nei.

Dersom kommunestyret ønsker mer informasjon om innbyggernes holdninger, og dermed også et bedre grunnlag for å fatte politiske beslutninger, er altså spørreundersøkelser en bedre høringsmetode.

Oppsummert kan man si at folkeavstemninger og spørreundersøkelser ikke nødvendigvis måler det samme, og at et avvik ikke betyr at det er noe feil med spørreundersøkelsen. Dersom det går lang tid mellom spørreundersøkelse og folkeavstemning, kan naturligvis folk også skifte mening. Fordelen med en folkeavstemning er at alle får mulighet til å si sin mening, men det er ikke sikkert at det som kommer fram gjennom folkeavstemningen er fasiten for folkemeningen.