Kommunereformens enkle logikk

Innen 1. juli skal kommunene melde fra til Fylkesmannen om de ønsker å bli en del av en ny og større forvaltningsenhet. Innen samme dato, mest sannsynlig, skal England si om de vil ut av en større en.

England vil sannsynligvis velge det de ikke liker (EU) framfor det de frykter (utenforskap).

Her på bjerget skal kommunene gjøre et motsatt valg: Fortsette alene eller sammen i en større enhet. I Norge ser det ut til at de fleste kommuner ikke frykter noe som helst og velger aleneskap framfor fellesskap.

Å spå om framtiden er ofte en øvelse for magen. Koples hjernen inn, bestiller man rapporter, SWOT-analyser og utredninger. Det har blitt gjort i de fleste kommuner og regioner. De har alle et par ting til felles: 1) de engasjerer mange konsulenter, offentlig ansatte og folkevalgte, pressen i mindre grad og 2) de tas alle, nærmest uten unntak, til inntekt på både for- eller imot-siden.

De som ønsker en ny kommune, eller de som vil forbli i samme kommune, finner ofte noe fra samme rapport som tas til inntekt for ens grunnleggende argument eller magefølelse. Dette er ikke spesielt nytt eller oppsiktsvekkende. Alle rapporter jeg har sett i denne saken, sliter dessuten med, i sum, å synliggjøre sikre forbedringer og ulemper.    

Hva gjør man så? I de fleste kulturer er det en iboende motstand mot endringer, det kjente foretrekkes framfor det ukjente. For så vidt en bærekraftig grunntanke, men holder den i dette tilfellet?

La meg peke på tre forhold som jeg mener er relevante i saken:

• På Follokonferansen for tre år siden var Eivind Reiten hovedtaler. Hans budskap var en erfaring fra hans lange liv som toppleder i store selskaper/organisasjoner: Gjør forandringen før forandringen kommer og tvinger deg til det. Da kan du styre den selv istedenfor å bli styrt.

• En frivillig forandring på et etablert og relativt velfungerende system som en selv er en del av, er nesten naturstridig å få gehør og gjennomslag for.

• Vi vet hva vi har (og tror vi har det evig) og ikke hva vi får.

Med det framtidsbilde vi ser per i dag, spesielt ved en varig lav oljepris (reduserte overføringer), flyktning- og migrasjonssituasjonen (dele på flere), EU-krise (matmangel?), borger det for en overliggende, nasjonal beslutning. De nevnte forhold har riktignok kommet til etter at regjering og storting fattet reformvedtaket.

Flaks, vil noen si, men ikke mindre reelt og i tillegg til reformens opprinnelige årsaksbakgrunn.

De lokalt folkevalgte har fortsatt anledning til å ta med disse forhold i sine vurderinger, og regjering og storting kan fortsatt beholde strukturen i reformen med oppstart og endelig behandling på rett sted: Stortinget.

Når det vil skje, avgjøres mest av om det, Stortinget, ser (tør å se) en nasjonal nødvendighet i forkant av den kommende endring eller vinteren, som sentralbanksjef Olsen kaller det. Å reparere i etterkant er som kjent både ressurskrevende og ubehagelig, særlig om vinteren.