Kommunereformen og lokaldemokratiet

Det er selvsagt ikke et mål i seg selv å redusere antallet kommunestyrepolitikere her i landet. Hensikten med å endre kommunestrukturen er å gjøre kommunene bærekraftige. Det forutsetter større og dermed færre kommuner.

Hvor stor reduksjon i antallet folkevalgte en kommunesammenslåing vil medføre, er imidlertid avhengig av flere forhold, blant annet hvor mange representanter den nye kommunen ønsker i kommunestyret. Kommuneloven angir kun en nedre grense for kommunestyrets medlemstall.

Men selv om kommunesammenslåinger i prinsippet ikke behøver å føre til endring i antallet folkevalgte, så tilsier praksis en slik reduksjon.

Vedvarende behov for strukturendring

Jeg har grunnleggende respekt for lokalpolitikere og er ydmyk for de særdeles viktige oppgavene de tar ansvaret for. Den faglige begrunnelsen for å endre kommunestrukturen handler selvsagt ikke om at de folkevalgte ikke er smarte og flinke nok, slik enkelte aviser har valgt å framstille det. Behovet for større kommuner ble vel dokumentert av Christiansenutvalget allerede i 1992. Og behovet er vedvarende.

Dersom vi for eksempel tar utgangspunkt i de omkring 90 kommunene som har 2.000 innbyggere eller mindre, så viser utviklingen en reduksjon fra 18 nyfødte per kommune på 1990-tallet til 11 i 2014 (gjennomsnitt).

Allerede i dag fødes det altså ikke nok barn i mange av de minste kommunene til å fylle én skoleklasse. Det er åpenbart ikke bæredyktig for en kommune.

Lokalpolitikkens betydning

Debatten om kommunereformens konsekvenser for lokaldemokratiet har i liten grad berørt et helt grunnleggende spørsmål: Hva bør de folkevalgte lokalt bestemme over?

Det er vanskelig å hevde at lokaldemokratiet er sterkt dersom de folkevalgte ikke spiller en avgjørende rolle. Norske kommuner har ansvar for mange tjenester og er en betydelig aktør for samfunnsutviklingen lokalt. Men hva lokalpolitikerne bestemmer over, avhenger av hvor omfattende den statlige styringen og involveringen i kommunesektoren er, og av hvor selvstendig kommunene kan ivareta sitt ansvar.

Tiltakende statlig styring har mange årsaker, men en kommunesektor med et omfattende ansvar og svært mange små kommuner er avhengig av betydelig statlig involvering for å fungere. Det finnes få gode argumenter for å trekke tilbake det statlige engasjementet uten at kommunestrukturen endres.

Økt bruk av samarbeidsløsninger har også mange årsaker, men avhengighet av samarbeid på stadig flere områder styrker uansett ikke lokaldemokratiet. En kommunesektor med betydelig færre små kommuner vil kunne bidra til å redusere den enkelte kommunes avhengighet av interkommunalt samarbeid. Begge deler vil kunne gi de folkevalgte mer direkte innflytelse, og derigjennom styrke lokaldemokratiet.

Lokaldemokratiets legitimitet

Et annet viktig spørsmål er hva som sikrer oppslutning om lokaldemokratiet som system. Demokratiers legitimitet er avhengig både av at beslutninger er fattet på demokratisk vis, og at de oppgavene som er viktige for innbyggerne, blir løst på en god måte. Derfor kan det være uheldig for lokaldemokratiet som system at kommuner er for små til å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på alle nødvendige områder, og ikke har «tyngde» nok til å utnytte lokale og regionale muligheter for næringsutvikling. Tilsvarende, at utfordringene rundt byene knyttet til hensiktsmessig infrastruktur og ivaretakelse av miljøhensyn så vanskelig finner sin løsning med dagens kommunestruktur.

Kommunereformen kan altså styrke lokaldemokratiet ved å legge til rette for bedre resultater.

Antallet lokalpolitikere

Hovedbegrunnelsene for at kommuneformen kan styrke lokaldemokratiet ligger i argumentene over. Debatten har stort sett dreid seg om reduksjonen i antallet lokalpolitikere.

Men er det virkelig slik at et stort antall folkevalgte per innbygger er avgjørende for hvor godt lokaldemokratiet er? Vi har som kjent en kommunestruktur med svært mange små og få store kommuner. Omtrent 75 prosent av befolkningen bor i de 100 største kommunene, med et innbyggertall på omkring 11.000 og oppover.

Det kan diskuteres hva som er stort og lite, men i norsk sammenheng er et innbyggertallet i denne størrelsesorden for relativt stort å regne. Dersom antallet innbyggere per folkevalgt er avgjørende, så betyr det at lokaldemokratiet i Norge har store svakheter for 75 prosent av befolkningen per i dag. Men er det grunn til å påstå det?

Forskjellige lokaldemokratier i kommunene

Det norske lokaldemokratiet vil i utgangspunktet fortone seg ulikt for innbyggerne i store og små kommuner. Et representativt demokrati er avhengig av politikere som står til ansvar overfor velgerne, og som lytter til innbyggerne for å sikre gjenvalg.

Større kommuner har sin styrke i det representative demokratiet, med flere partier og valgmuligheter for innbyggerne. Representativt demokrati forutsetter utvelgelse av kandidater, og evalueringen av kommunereformen i Finland viser at det blir større konkurranse mellom kandidatene etter kommunesammenslåinger. Hvem som er de beste kandidatene, og mest kompetente til å ivareta de lokalpolitiske vervene, er det opp til lokale nominasjonsprosesser og velgerne å avgjøre. Det gjelder enten kommunene er store eller små.

Bred deltakelse er viktig

Like viktig som et godt fungerende representativt demokrati, er bred deltakelse lokalt. Det sikrer innflytelse og politisk aktive innbyggere, som er grunnleggende i et demokrati.

Vi vet at innbyggerne engasjerer seg på noe ulikt vis i store og små kommuner. Aksjoner og protester er mest omfattende i store kommuner, og det må legges til rette for medvirkning i ulike typer av formelle medvirkningsorgan. Faste eller midlertidige utvalg knyttet til kommunestyrets arbeid kan også benyttes for å inkludere innbyggere i politisk arbeid.

Demokratiet i små kommuner har åpenbart sin styrke i at det er relativt mange som ivaretar kommunestyreverv, og det er enkelt for innbyggerne å ta opp spørsmål med de folkevalgte og kommunens administrasjon. Men folk lar jo ikke være å engasjere seg politisk fordi om de bor i store kommuner. Og dersom det å sitte i kommunestyret er den eneste akseptable måten å delta politisk på, så står det dårlig til med de 75 prosentene av Norges befolkning som allerede bor i relativt store kommuner. Er det virkelig grunn til å hevde det?