Kommunereformen – hva nå?

At det ble nei til sammenslåing her hvor forholdene ligger så godt til rette, er oppsiktsvekkende. Det samme skjedde i Valdres for noen år siden. Dersom en fortsatt vil stå på en frivillighetslinje, noe som det er mange gode grunner til, må en etter min mening legge langt større vekt på hvordan folk på grunnplanet faktisk tenker om sammenslåing.

Jeg mener at en til nå har vært altfor rasjonell på elitens premisser i dette arbeidet.

Kvalitet på tjenesteytingen er et viktig og godt argument for sammenslåing, men de kritiske tjenestene som psykiatri og barnevern, berører relativt få direkte.

At man kan få stordriftsfordeler og spare penger, vil mange i utkantkommuner kunne oppfattes å være det samme som sentralisering av tjenester og lokale arbeidsplasser til det nye, store kommunesenteret.

Det vil trolig også viktig for mange at de føler at det blir enda større psykologisk avstand til dem som har makta lokalt, og de dermed får enda mindre mulig til «å rå seg selv». Hvor reelt dette er, kan absolutt diskuteres, men for mange er det reelt nok til at de kan ende opp med å stemme nei. Vi kjenner vel også igjen en del paralleller i våre tidligere EU-debatter. Følelser som sterk lokal identitet må også tas på alvor.

For å oppnå et fornuftig resultat, både vurdert ut fra våre framtidsbehov og de norske geografiske realiteter, må en etter min mening få til akseptable kompromisser av kryssende hensyn. Dette gjelder ikke bare de «rasjonelle» områdene, men også forhold vedrørende folks trygghetsfølelse for framtiden og hva som kan gi ny felles identitet.

Når det gjelder rasjonelle kompromisser, mener jeg at staten må bidra økonomisk til at de lokale lederne kan gi «garantier» for en lengre tidsperiode om fordelingen av kommunale tjenester mellom de ulike delene av den nye storkommunen, som de fleste kan oppleve som rimelige. Kommunesenteret må ikke få «alt», men at det må legges opp til en positiv utvikling også i de andre delene av kommunen.

Jeg tror det ofte kan være lurt å lage en overordnet kommuneplan for den nye storkommunen som viser hovedtrekkene i hva og hvor en vil satse. Dette kan i tillegg legge grunnlag for å bygge mer felles identitet.

Det bør også vurderes om en del nye storkommuner med lange interne avstander, bør etablere kommunedelsutvalg eller liknende organer.

Det er videre viktig å få fram meningene til grupper som er sentrale for den framtidige utvikling i kommunene. Jeg tenker her særlig på ungdommen og det lokale næringslivet, da de ofte er mer åpne for nye løsninger når det gjelder kommunegrenser og lokaliseringsspørsmål.