Kommuneøkonomi handler ikke (bare) om penger...

Men: Hvordan kommuneøkonomien egentlig er, synes det umulig å bli enige om. I alle fall hvis de som drøfter temaet har tilknytning til kommunene på den ene siden og regjering/storting på den andre.

I sin konsekvens innebærer denne manglende enigheten lokaldemokratiets største problem, og den inneholder substansen i hva kommuneøkonomi i dag dreier seg om, nemlig det forventningsgapet som skapes når representanter for sittende regjeringer forteller landets innbyggere hva den kommende «vekst i kommuneøkonomien» gir grunnlag for av forbedringer i tjenestetilbudet.

Det er nemlig lett å drive kommuner i balanse, enten inntektene vokser mer eller mindre enn utgiftene. Problemet oppstår som følge av at de rammer for kommuneøkonomien som Finansdepartementet beregner og Stortinget fastsetter, ikke lar seg forene med alle de oppgaver som fagdepartementene/Stortinget forventer at kommunene skal løse.

Svarteper tildeles på denne måten kommunepolitikerne. Det blir dem som må forklare innbyggerne i deres kommune at det som ministerne har lovt på TV, og som kanskje en og annen kommune klarer å få til (fordi disse har langt større inntekter enn gjennomsnittet), dessverre ikke lar seg gjennomføre i vår kommune.

Det underlige er at lokalpolitikerne år etter år finner seg i å bli sittende med Svarteper.

Kommunene kan alltid drive sin virksomhet innenfor de økonomiske rammer som landets økonomi tillater at de får til rådighet. Men skal kommunene kunne være gode lokaldemokratiske arenaer for iverksetting av statlig politikk (og gjerne utøvelse av en viss porsjon lokal selvråderett…), må

• ingen late som at kommunene har like store inntekter, og dermed forutsetninger for å yte et likeverdig tjenestetilbud
• ingen late som at kommunene har bedre økonomi enn de faktisk har
• ingen forvente at kommunene i det lange løp kan sikres rekruttering til sine stillinger uten en lønnsutvikling som harmonerer med resten av landets arbeidsliv. (Tendensen de siste åra har vært at både staten og privat sektor har hatt en sterkere lønnsvekst enn kommunene.)

Er det mulig å tenke seg en ærlig retorikk omkring kommuneøkonomi - en retorikk som ikke bringer lokalpolitikken i vanry, men som tvert imot gjør det inspirerende å gå inn i den lokale del av landets styresett?

Kan vi noensinne få høre en statsråd si for eksempel følgende: «Med de økonomiske rammene som er lagt for neste år, blir det vanskelig for mange kommuner å tilby både god, tilpasset opplæring til alle elever i skolen og tilstrekkelig antall hender i hjemmesykepleien, selv om noen kanskje vil klare det»?

Statsrådsutsagn av denne typen ville bidra til å gi befolkningen realistiske forventninger, samtidig som lokalpolitikernes dilemma ble tatt på alvor.

KS har sitt landsting i februar 2008. Det er knapt noen politisk forsamling i dette land som i større grad er valgt av folket. Lokalpolitikerne kjenner sine velgere og er selv kjent av dem. Det bør gi all den trygghet og frimodighet som skal til for å sette dagsordenen når det gjelder forholdet mellom ressurser og oppgaver i kommunene.

Lykke til!

Skrevet av: Harald Danielsen