Kommunegiftermål og folkets røst

Det er mye som skal forberedes når giftermål skal inngås, og plattformen for et nytt samliv skal skapes. Med en ny regjering ligger det an til omfattende kommunesammenslåinger, men det gjenstår å se hvor mye av dette som blir tvangsekteskap.

Mange kommuner vil sikkert være usikre på hva et fornuftig ekteskap vil bringe. Da kan tenke – prøve – gjøre være en vei å gå, slik KS-lederen i Oppland, Bjørn Iddberg, tar til orde for. Han leder en tenketank i Oppland, etter initiativ fra fylkesmann Kristin Hille Valla (som har en fortid i KS), og mener at man ikke kan starte diskusjonen om kommunegiftermål før oppgavefordelingen er klarlagt. Regjeringens utgangspunkt er at vi må ha større kommuner for at de kan få nye oppgaver. Kommuneøkonomiproposisjonen i mai vil vise hvilke økonomiske rammer og politiske føringer regjeringen legger opp til.

Motstridende hensyn

Diskusjonen om kommunestørrelse er vanskelig av mange grunner, og det er ofte motstridende hensyn som må veies mot hverandre. Det er hensynet til lokaldemokratiet (delaktighet), hensynet til brukere/innbyggere (nærhet), hensynet til å utvikle lokalsamfunn med arbeidsplasser og bomiljø (man får ikke én tettbygd ved å slå sammen to spredtbygde kommuner), hensynet til å sikre fagmiljøer for god tjenesteyting (bykommuner sliter også med å rekruttere fagfolk) og hensynet til økonomi.

Det siste er det som av mange blir tillagt størst vekt. Større enheter oppfattes som billigere og mer effektive. Men stordriftsfordeler kan fort bli stordriftsulemper. Vi ser en rekke eksempler på at fusjoner og sammenslåinger ikke nødvendigvis er den beste løsningen.

La oss se på Danmark, som gjennomførte sin kommunereform i 2007 og reduserte antall kommuner fra 277 til 98. Reformen ble delvis tvunget fram av finanskrisen, og kommunene måtte selv bære omstillingskostnadene, som av regjeringen ble anslått til 1,2 milliarder kroner. Begrunnelsen var at reformen ville føre til besparelser med mindre utgifter til lønnsadministrasjon og færre steder med kundeservice. Bare å redusere halvparten av antallet folkevalgte, ble beregnet til en årlig besparelse på 365 millioner kroner.

Dette spareargumentet er Frps mest brukte argument, og tidligere FpU-leder Ove Vanebo har i en utredning for Civita konkludert med at Norge kan spare 4 milliarder kroner årlig ved å halvere antall kommuner.

Verken billigere eller bedre

Men hva er erfaringene fra Danmark? Der satte regjeringen ned et evalueringsutvalg som konkluderte med at reformen har skapt en ramme for en mer robust offentlig sektor, som er i bedre i stand til å møte nye utfordringer. Dette er noe uklart, men det som ikke er uklart fra regjeringens evalueringsutvalg er formuleringen om at «hensikten med reformen var å sikre en markedsliknende ramme for tilbud hvor kommunene kunne kjøpe og selge til hverandre, eller kjøpe tilbud hos regioner og private leverandører». Jeg håper Stortingets kommunalkomité fikk dette med seg da den besøkte Danmark for å orientere seg om danske erfaringer.

Mange innenfor velferdssektoren i Danmark hevder at reformen verken har ført til billigere eller bedre tjenester. Forskingsmiljøer har uttalt at man må bruke mikroskop for å se gevinstene av reformen. De forventete besparelser har latt vente på seg. En beregning foretatt av Dansk Industri i 2010 viste at reformen førte til at det ble opprettet mer enn 6.000 nye administrative stillinger i de nye storkommunene, mens antallet folkevalgte ble halvert. For lokaldemokratiet må dette være et problem.

En dansk undersøkelse viser også at 66 prosent av befolkningen opplever større avstand til politiske beslutninger. Og en annen undersøkelse viser at 60 prosent av danske kommunepolitikere mener at lokaldemokratiet er blitt svekket.

Hvem skal avgjøre?

Dette er spørsmål som ikke bare angår folkevalgte og byråkrater. Det er i høyeste grad befolkningens interesser vi snakker om. Og befolkningen har klare rettigheter. I inndelingsloven som regulerer fastsetting av kommunegrenser, står det at kommunestyret bør innhente innbyggernes synspunkter. Dette bør respekteres. Men Norge har også ratifisert det europeiske charteret om lokalt selvstyre, som fastslår at kommunegrenser ikke skal forandres uten at lokalsamfunnet er rådspurt.

Hovedstyret i KS vedtok 17.2.14 en uttalelse med anbefaling om at Stortinget vedtar en rekke føringer for en kommunereform. I den forbindelse ble det framsatt et forslag om at «Stortinget forutsetter at innbyggerne blir hørt ved at det arrangeres lokale, rådgivende, folkeavstemninger». Forslaget ble nedstemt og fikk kun Frp, Sp og SVs stemmer. Det var ingen punkter i Hovedstyrets vedtak som tok opp de formelle forpliktelsene kommunene har i forhold til sine innbyggere.

Statsråd Jan Tore Sanner har nylig uttalt at Stortinget må kunne gå mot lokale folkeavstemninger. Det avgjørende spørsmålet blir til slutt: Hvem skal avgjøre? Eliten i Oslo eller lokalsamfunnet i distriktet.