Kommune-Norges best bevarte hemmelighet?

En to dagers konferanse for medlemmer av kommunenes kontrollutvalg samlet i februar 600 deltakere fra Finnmark i nord til Vest-Agder i sør. Med reiseutgifter, overnattinger, middager og lunsjer, samt utgifter til foredragsholdere påløp det med andre ord betydelige midler av skattebetalernes penger. I tillegg til 600 menneskers arbeidstid som presumptivt kunne vært benyttet til annet fornuftig arbeide. Samme type konferanse fant sted i fjor og en ny, tilsvarende konferanse er fastlagt for 2011.

Etter to år som medlem av et kontrollutvalg er det min påstand at kontrollutvalgene er Kommune-Norges best bevarte hemmelighet. Hvis dette er riktig, hva er det som forsvarer den, tross alt, betydelige ressursbruken?

Hvis det ikke er riktig, hvis kontrollutvalgene med andre ord oppfattes som viktige aktører i det kommunale selvstyret, hvorfor ble ikke konferansen dekket av en eneste avis, en eneste radiokanal eller TV. Eller en eneste henvendelse eller nysgjerrig spørsmål fra kommunestyrerepresentanter, kommuneadministrasjon eller tjenesteytere.

I løpet av et tiår eller to har Norge, ikke minst Kommune-Norge forandret seg nesten til det ugjenkjennelige. Kort sagt har vi beveget oss fra et tilbudssamfunn til et rettighetssamfunn. Norske kommuner har 6.500 lover og forskrifter å forholde seg til! For å kontrollere er det opprettet en serie statlige tilsyn.

Innenfor rammen av dette statlige overformynderiet skal kommunene opprettholde myten (?) om kommunalt selvstyre, nærhet til brukerne og gode tjenester. Verden har forandret seg for kommunene, men verktøyene og strukturene tilhører karjolenes tid. Derfor går det da også bare sånn passe bra! For all del, det står ikke generelt ille til i kommunene, men misnøyen er der og forbedringspotensialet er betydelig. Og vi har hatt enkelte meget alvorlige hendelser; vannverk, Terra, byggeskandaler i f.eks. Oslo og Bærum. Det vil være en farlig illusjon å tro at noe tilsvarende ikke kan skje igjen, til og med i våre egne kommuner!

 For å sikre seg best mulig mot alle former for misligheter og dårlig ressursutnyttelse har kommunestyret opprettet egne kontrollutvalg som på kommunestyrets vegne skal føre kontroll med den kommunale virksomheten. Det kan stilles alvorlige spørsmål om utvalgene har den nødvendige autoritet og kompetanse og dermed fungerer etter hensikten. På konferansen på Gardermoen ble det fortalt mange, til dels vittige, til dels sarkastiske bemerkninger om kontrollutvalgene. Det var alminnelig enighet om at medlemskap i kontrollutvalget ikke var veien å gå for å fremme den politiske karrieren. Kontrollutvalgene ble mange steder satt sammen på nederste hylle etter at alle andre råd og utvalg var konstituert. Resultatet var enten unge, uerfarne medlemmer, eller retrettstillinger for gamle travere. Utskiftingen av medlemmer etter hvert valg blir naturlig nok massiv. Den lave statusen fører naturlig til at bevilgningene blir utilstrekkelige, med måtelig engasjement og kunnskapsnivå som følge.

En bredt sammensatt arbeidsgruppe nedsatt av Kommunaldepartementet har etter et års arbeide langt fram 85 tilrådinger for å styrke kontrollutvalgene. Tilrådingene skal nå ut på en omfattende høring, blant annet til kommunene. Men på konferansen ble gitt sterke anbefalinger, bl a fra statssekretær Dag-Henrik Sandbakken, om at det var ingen grunn til å vente på staten. – Sett i gang, sa statssekretæren. Det blir spennende å se om de politiske partiene tar alvoret inn over seg. I så fall bør de forberede budsjettkonsekvenser i god tid før valget i 2011. Hvis vi vil ha kommunalmotmakt til en allmektig stat finnes neppe noen annen farbar vei.