Kommune-Norge og digitalisering

Førstnevnte vinkling er stadig et populært tema i mediene. Ikke minst kunne vi i påsken lese et knippe negative historier i DN Magasinet under tittelen «Ute av CTRL». Artikkelen etterlater et inntrykk av at all digitalisering i offentlig sektor er mer eller mindre bortkastet.

Samtidig vet vi at digitaliseringen blomstrer i andre sektorer. I en undersøkelse Norstat nylig gjennomførte for Evry, svarer 99 prosent av befolkningen at de bruker nettbank, og 79 prosent oppgir at de er svært godt fornøyde med denne tjenesten. Hva er det banksektoren har fått til som det offentlige ikke evner?

Jeg mener at det store, underliggende temaet er kompleksiteten i offentlig sektor. Det er et stort tema, et vanskelig tema og et tema som ofte unngås i den offentlige debatt.

Det er imidlertid ingen tvil om at nettopp kompleksiteten i offentlig sektor representerer en kraftig brems hva gjelder så vel effektivisering av sektoren generelt som digitalisering spesielt. Tross forsøk på å gjøre noe med dette, makter vi ikke å utvikle enklere styringsmodeller. Hvorfor ikke?

La meg peke på et lite og tilsynelatende banalt eksempel: Utveksling av elektroniske meldinger.

Privatpersoner bruker i dag nesten utelukkende elektroniske meldinger og medier som kommunikasjon. Det offentlige bruker fortsatt i utstrakt grad det analoge papiret. Dette til tross for at offentlig sektor kan spare nærmere 400 millioner kroner ved å investere under 170 millioner i et tiårs perspektiv, og da er mange typer meldinger ikke tatt med (Difi-rapport 2015-3).

Men hvem tar nå ballen, og hvem bør ta den?

Kompleksiteten i offentlig sektor gjør det vanskelig å ta avgjørende grep. Kommunene, som oftest skal utføre tjenestene, opplever at digitaliseringen treffer dem som en lang rekke av digitale godstog fra de statlige programmer. Godstogene har sjelden med verken tid eller penger til å sørge for en god prosess videre.

I Difis rapport belyses kompleksiteten gjennom opplisting av alle interessenter i denne ene prosessen. Det er over 20 kilder, fra seks ulike statlige aktører, samt EU og kommunesektoren. Alle har sin bestilling og mandat på hvilke oppgaver de skal løse.

Men når oppgaver skal løses på tvers, er vi helt i begynnelsen på en ny styringsform. Det er nedsatt utvalg politisk, departementalt og på etatsnivå som alle har som ambisjon å koordinere.

Problemet er at ingen har fått mandat til å styre.

Bemyndigelse og delegering av styring er nødvendig for å lykkes med digitalisering i offentlig sektor. Kompleksiteten må adresseres. Det må bli tydelig hvem som bestemmer, og hvem som har ansvaret.

Endringsprosesser kan være smertefulle. Men hensynet til kunden – befolkningen – må veie tyngst og være retningsgivende, ikke minst i offentlig sektor.