Kommunalt klimaarbeid ved et veiskille?

FNs klimapanel (IPCC) har i sin fjerde hovedrapport trukket en rekke konklusjoner om den globale klimasituasjonen. Disse konklusjonene representerer det viktigste faglige grunnlaget for den internasjonale klimadebatten. Både i 2007 og 2010 ble ordførerne bedt om å vurdere hvor stor tiltro de hadde til disse konklusjonene. Ca 55 prosent svarte i 2007 at de «i stor grad» hadde slik tiltro. I 2010 var ordførerne mer reserverte. I denne undersøkelsen oppga knapt 40 prosent at de hadde «stor tiltro», altså et fall på 15 prosentpoeng i forhold til 2007. 2010-undersøkelsen viser altså at ordførernes tiltro har blitt svakere. Som i 2007 er det imidlertid fortsatt få som oppgir at de bare «i liten grad» eller «ikke i det hele tatt» har tiltro til klimapanelet.

Hvis en vurderer samtlige ordføreres svar på dette spørsmålet, fordelt på Østlandet og resten av landet, finner vi en interessant forskjell. Det er relativt sett bare halvparten så mange «klimaskeptiske ordførere» på Østlandet som i resten av landet. Det er vanskelig å komme med gode forklaringer på denne forskjellen, men det ser altså ut til at det først og fremst er ordførere fra de regioner som i dag er mest «værutsatte» (som Vestlandet og Nord-Norge) som har minst tillit til konklusjonene i FNs klimapanel.

I årene fra 2007 til 2010 har kommunenes rolle i klimaarbeidet blitt klarere formalisert: I 2009 ble det lansert en egen statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommunene. Samme år trådte dessuten en ny plan- og bygningslov i kraft. I kommentarene til den nye loven framheves det at klimaproblemet nå er den største miljøutfordringen verden står overfor.

Og svarene fra ordførerne tyder på at klima er i ferd med å bli en integrert del av kommunens oppgaveportefølje. Ordførerne synes samtidig å oppleve en økt samordning mellom den kommunale styringsstrukturen i forhold til fylkeskommunen og til statlige organer. På samme måte økte følelsen av samordning med departementene og med statens ytre etater.

Et stort flertall av ordførerne mener nå åpenbart at tilpasninger til klimaendringer er en oppgave som bør vies oppmerksomhet. Under 10 prosent av ordførere oppga i 2010 at det «ikke» eller «i liten grad» var nødvendig å starte et langsiktig arbeid i forhold til klimaendringer.          

Også når det gjelder arbeidet med utslippsreduksjoner anser ordførerne at kommunene har en viktig rolle å spille: Hele 85–90 prosent av ordførerne mener nå at kommunene bør ha en sentral rolle og et politisk ansvar for å redusere utslipp av klimagasser.

Når vi sammenligner ordførernes vurderinger i 2007 og 2010, finner vi altså på den ene siden en økt klimaskepsis i det norske ordførerkollegiet. Riktignok oppgir i 2010 fortsatt nesten 40 prosent av ordførerne at de i «stor grad» har tiltro til konklusjonene i FNs klimapanel. Det er likevel et markant fall, sammenlignet med situasjonen tre år tidligere.

På den andre siden finner vi ikke at denne tvilen har ført til mindre satsing på lokalt klimaarbeid. Tvert imot ser vi flere indikasjoner på at det lokale klimaarbeidet – tross økende skepsis – har blitt sterkere institusjonalisert i kommunene.

Vi er altså nå i den litt paradoksale situasjonen at satsingen på klimaarbeid øker lokalt samtidig som det blantkommunenes øverste tillitsmenn er en økende klimaskepsis. Det er rimelig å anta at det før eller senere vil komme til et veikryss der enten klimaskepsisen vil falle, eller satsingen på klimatiltak vil avta.

Til høsten er det kommunevalg og en del av den politiske ledelsen i Kommune-Norge vil bli erstattet. Hvilke holdninger vil de nye ordførerne ha til klimaspørsmålet? Dette vil bl.a. være avhengig av hva som skjer på klimafeltet. En ny «Climatgate»-affære kan for eksempel føre til økt skepsis blant ordførerne. Uansett vil det være interessant å følge utviklingen blant den politiske ledelsen i Kommune-Norge.           

Skrevet av: Kjell Harvold, seniorforsker, NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning)