Kommunal reform i Danmark

Den norske regjeringen har allerede signalisert større vekt på kommunene i debatten om velferdspolitikken, jamfør utspill fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen. En kort gjennomgang av de danske debatten har derfor interesse for norske lesere.

Fra 2007 har Danmark fått 98 kommuner og fem regioner, hvor servicen til borgerne teller høyt. Vel 60 kommuner har fått grensene justert og er blitt større. Et dominerende hensyn er bedre og mer sammenhengende service til befolkningen.

Overflytting av oppgaver har pågått over en 20-årsperiode og innebærer avvikling av amtskommunene og etablering av fem regioner med en annen vektlegging av oppgaver. Kommunene blir den dominerende serviceyteren, mens regionene skal konsentrere seg om dialog og samordning i forhold til privat sektor, partene i arbeidslivet og foreningslivet.

Det politiske miljøet var enig om at reformen ikke skulle innebære nye utgifter. Det har vært enighet om at flytting av oppgaver skulle medføre effektivisering og kvalitetsforbedring av servicen. Endring og utvikling av oppgavene har medført omstilling av de ansattes kompetanse. Det har vært stor vekt på at det dominerende politiske miljøet var enig i de hovedtrekkene som ble foreslått.

Regionene får ansvaret for en helhetlig helsepolitikk. Det innebærer ansvar for primærhelsetjenesten og for den spesialiserte sykehustjeneste. Også ansvaret for den regionale utviklingen legges her. Regionene forventes å lage partnerskapsavtaler i forhold til alle aktører, hvor det kan være synergieffekter å hente. Slike avtaler er derfor et nyttig redskap som skal bedre servicen. I tillegg skal regionene drifte store, landsomfattende institusjoner.

Staten vil fortsatt ha ansvaret for politi, rettsvesen og forsvar. I tillegg kommer utenrikstjeneste og utviklingsbistand. Den overordnede planlegging på helseområdet skal også foreløpig ligge her. Det er overraskende at staten skal ha ansvaret for aktivisering av ledige personer som har trygderettigheter, mens kommunene har ansvaret for de øvrige serviceoppgavene. I tillegg skal staten ha ansvaret for alle utdanningsinstitusjoner, bortsett fra folkeskolen.

Grovt sett kan man si at kommunene skal ha ansvaret for alle oppgaver som ikke er listet opp under stat og regioner.

Hovedprinsippet er at pengene følger oppgavene. Kommunene kan skaffe seg inntekter gjennom skatter og generelle tilskudd. I tillegg kan de ta opp lån. Det er fortsatt et utligningstilskudd for å sikre mot altfor stor ulikhet kommunene imellom.

Helsevesenets finansieringer er også i Danmark et vanskelig område. Det er hele fire tilskudd til finansiering av regionene.

Det er sammenheng mellom flytting av oppgaver til lokale instanser og arbeidspresset på de lokale folkevalgte personene. Det er en ambisjon å utvide demokratiet, slik at flere borgere blir trukket mer aktivt med. Det er også en ambisjon å trekke kommunene med på en bedre måte, slik at folk flest deltar i den demokratiske prosessen. Aktive redskaper i den sammenheng er utvikling av mål- og rammestyring. Det betyr at målene blir operasjonalisert, og at en finner indikatorer som kan fortelle i hvilken grad en er på vei mot målet. Gjennom dette ønsker man å gi mer lokalt rom for løsninger som passer ut fra lokale utfordringer og ressurser.

Bruk av mål- og rammestyringen skal også brukes til å fjerne gråsoner og uklarheter mellom sektorer og aktører.

Den ansvarlige statsråden har også nedsatt en såkalt tenketank med representasjon fra foreningslivet for å utvikle ideer her. Det er også etablert et nytt regionråd i de nye regionene.

Trolig vil vi snart erfare at det norske miljøet etterspør synspunkter fra den danske debatten om blant annet følgende spørsmål:

• Hvordan skal staten håndtere den overordnede, politiske styringen? Det ser ikke ut til å være reservasjonmot å flytte de aller fleste oppgavene nedover.
• Samarbeid og samordning framstår som en stor utfordring mellom nivåene og sektorene, med regionene i en særlig viktig rolle.
• Partnerskapsarbeid er et hovedredskap for å forbedre bruken av offentlige tiltak. Kommunene har den dominerende serviceproduksjonen, noe som også innbefatter initiering av samarbeid med regionene, foreningsliv og andre aktører.