Klubbene har makta

Lite er så lett som å få penger fra kommunen til en fotballklubb i krise. Når Bodø nå kjøper anlegg og gjeld fra Bodø/Glimt for til sammen 16 millioner kroner, føyer kommunen seg inn i en lang rekke som har brukt store pengebeløp på å støtte den største lokale idrettsbedriften – enten ved å kjøpe eiendom, spytte inn penger til drift eller nærmest gi bort verdifull eiendom.

For fotball er næringsvei for Bodø/Glimt og de andre klubbene i toppserien og 1. divisjon. Det har blant andre EFTAs overvåkingsorgan, ESA, slått fast for lenge siden. Dermed må også kommunene trå varsomt når følelsene går i taket i kommunestyresalen, sportsjournalistene ringer ordføreren i ett sett og supportergjengen inntar tilhørerbenkene.

Saken i Bodø har en litt annen forhistorie enn en del andre redningsaksjoner som er trommet sammen i siste liten for skakkjørte fotballklubber. Disse har gjerne vært drevet som pølseboder der regnskapet nærmest er skrevet på baksiden av serviettene, og spillere og trenere har fått de lønningene, bilene og husene de har pekt på. Aspmyra var tidligere kommunal og ble angivelig overtatt av Bodø/Glimt fordi kommunen ikke ville ruste den opp til påkrevd standard.

Det var et fornuftig standpunkt den gangen og er det fortsatt. Det kan ikke være en kommunal oppgave å finansiere fasilitetene til et foretak som ikke engang gir særlig mange arbeidsplasser. Men nå er klubben i krise, og dermed legges prinsippene til side.

Saken i Bodø viser godt hvordan fornuften forsvinner så snart fotball står på dagsordenen. Det kan tenkes at det er en lur økonomisk investering av Bodø kommune å kjøpe et stadionanlegg, men en troverdig analyse er ikke lagt fram. Det er heller ikke noe nytt. Avgjørelser om å støtte konkurstruede fotballbedrifter med noen få ansatte, tas ikke på rasjonelt grunnlag. Det er følelsene som er i sving, og kollektive følelser er sjelden sterkere enn på fotballtribunene.

Det er mange gode grunner til å støtte idretten. Den fremmer folkehelsa, sørger for at folk har sunne fritidsaktiviteter og en ytterst sjelden gang bringer den også fram et talent så unikt at vedkommende kan leve av idretten.

Men toppfotballen er ikke breddefotball, og pengene fra Bodø og andre kommunestyrer går til en bransje som har vært preget av elendig økonomistyring i nærmest all tid. Hvorfor? Én grunn er at fotballen alltid kan gå til kommunen og be om penger – i visshet om at kommunen blar opp.

Ifølge TV2s reportasjeserie Eldrebløffen har Bodø kommune 50 personer som venter på sykehjemsplass. I stedet for å putte 16 millioner kroner inn i en fotballarena, kunne kommunen vurdert å bruke pengene på eldreomsorgen – eller et annet servicetilbud som det faktisk er en kommunal oppgave å utføre.

Av alle uviktige ting er fotball den viktigste, men vi kan ikke ha et velferdssamfunn der Klanen styrer kommunestyret. Toppfotballen får klare seg selv.