Kjønnsløs og intetsigende

Det er et av tidens moteord. Vedkommende skal visstnok jobbe med de menneskelige ressurser, som om det ikke skulle være alle lederes oppgave. Uansett, den gamle personalsjefen er lagt på dynga.

Det er tragisk at norske kommuner tar i bruk stillingsbegreper som for mange vil fortone seg som fremmedord.

Like trist er det å se at tydelige begreper som klart forteller om oppgaven, erstattes av intetsigende betegnelser. I Kommunal Rapport søker mange kommuner etter enhetsledere eller virksomhetsledere. Gudene vet hva slags enheter eller virksomheter de skal lede. Og da staten veltet tusenvis av kilometer med forfalte veier over til fylkene, skulle man tro at lederen for elendigheten het veisjef. Men nei da, vedkommende er avdelingsdirektør.

I andre tilfeller er endringer begrunnet i ønsker om kjønnsnøytrale betegnelser. Resultatet blir gjerne kjønnsløst.

Dette er trender som har preget oss over flere år. Allerede i den nye kommuneloven på 1990-tallet startet en prosess som skulle endre tradisjonelle institusjonsnavn. De forsøkte til og med å fjerne betegnelsen formannskap, som neste år kan feire 175 år. Jeg vet ikke om det nye navnet kunne blitt forskap, men heldigvis satte Stortinget foten ned. Derimot forsvant skolestyret og bygningsrådet, som folk flest visste hva drev med, og som de kunne forholde seg til i glede eller forbannelse, håp og frustrasjon. I stedet fikk vi hovedutvalg for kompetanseressursutvikling, styrer for ressurser og mangfold og utvalg for infrastruktur. Enkelte kommuner oppnevnte hovedutvalget for folk, hvilket jo er meget sympatisk, men selvsagt uten at folket skulle vite hva de drev med.

Ordføreren har de også vært ute etter, selv om alle undersøkelser viser at ordføreren er én av de få folkevalgte nesten alle innbyggerne vet hvem er. Eller kanskje nettopp derfor. I enkelte kommuner forsøker de jo med byråd, og lignende politiske grep. Men selv i Oslo, som har drevet lengst med dette, vet flere hvem som er ordfører enn hvem som er byrådsleder.

Om ordføreren så langt har overlevd, er rådmannen utsatt, selv om betegnelsen har lange historiske tradisjoner. Kommunalministeren liker tydeligvis ikke begrepet og vil ha det erstattet med noe kjønnsløst.

Men selv de fleste av våre flotte kvinnelige rådmenn betakker seg. De vil gjerne hete rådmann. Alle vet nødvendigvis ikke hvem rådmannen er, men de vet hva han eller hun driver med. Ofte blir rådmannen forbundet med ubehagelige tiltak og nedskjæringer, men i disse tider hvor det snakkes mye om kommunesammenslutninger, fortelles det at folk blir så glade i kommunen sin at de til og med omfavner rådmannen. Stillingsannonsene er like ambisiøse som de alltid har vært, og jeg har bedt om å bli oppringt øyeblikkelig dersom noen får søkere som tilfredsstiller alle kravene. Da må det nemlig være Jesus som har vendt tilbake.

Men selv Vårherre kunne ikke berge skolesjefen, plansjefen eller kommuneingeniøren. De er forsvunnet i kommunalsjefenes store flokk. Trøsten er at da vet vi i alle fall at de jobber i kommunen, selv om vi ikke nødvendigvis vet hva de gjør der.

Det kan da ikke være noe galt i å være barnehageleder, rektor, fylkesskolesjef, bestyrer for sykehjem og omsorgsboliger eller personalsjef eller å være utvalg for bygningssaker eller skolestyre. Om man driver med flat struktur, trenger man ikke legge seg flat for alle trender og moter eller lage enhetsgrøt av virksomheten.

Det siste tiåret har kompetanse og kompetansesenter vært tidens begrep. Nå kommer HR og HRM for fullt.Da er det viktig å huske at fremmedord bør man ikke bruke med mindre fundamentet for motivasjonens referanseramme kan integreres på en relativt differensiert måte.

For ordens skyld: Mange kommuner går foran med gode eksempler, og kommuner og fylkeskommuner er gode på utviklingsarbeid. Innovasjonsevnen er betydelig, for å bruke et annet av tidsåndens betegnelser.

Men fornyelse og tradisjon må gå hånd i hånd. Tradisjoner skal man ikke kimse av. Det er et lim som binder sammen mennesker, ja, som bidrar til å binde sammen folk og nasjoner. Det er en del av vår felles kultur og felles kunnskap.

Selvsagt må organisasjonene utvikles i takt med oppgavene og tidens krav. Men det er ingen grunn til å bedrive jåleri med titler og begreper, eller være respektløs overfor det som har tatt oss generasjoner å gjøre folk fortrolig med. Kommunene er demokratiske fellesskap. Om samfunnet blir mer komplisert og forvirrende, er det desto viktigere at vi holder fast ved begreper og betegnelser som er tydelige, forståelige og gjenkjennelige.

Skrevet av: Matz Sandman