Annonse
Debatt
Kjønn foran likhet
Skal vi få kommunestyrer med jevn kjønnsfordeling over hele landet, må kvotering gå foran prinsippet om at alle stemmer skal telle like mye.
Politikerne i Trøgstad i Østfold sliter. Likestillingslovens krav om 40 prosent kvinner i utvalgene er vanskelig å oppfylle når kommunestyret stort sett består av menn - og de samme folkevalgte har vedtatt å fordele vervene på dem som sitter i kommunestyret, såkalt gjennomgående representasjon. Nå frykter de innvalgte menn at det må omvalg til.
Trøgstad er ikke alene. Selv om andelen kvinner i kommunestyrene blir rekordhøy i høst, drøyt 37 prosent, er det fortsatt et godt stykke igjen til kjønnene er likestilte i kommunestyresalen. Fortsatt vil det være langt flere menn enn kvinner. Teller vi antall ordførere, blir bildet enda mer nedslående: I likestillingslandet Norge er fortsatt mer enn tre av fire ordførere menn. Blant varaordførerne er bildet jevnere. Men kommuner med kvinner som ordfører og varaordfører er fortsatt så oppsiktsvekkende at det gir spalteplass i Kommunal Rapport.
Selv om det ikke lenger er lov å stryke kandidater fra listene, øker ikke kvinnerepresentasjonen særlig fort. Hvis det er et mål at kommunestyrene og fylkestingene landet rundt skal ha en jevn kjønnsfordeling, er det fare for at sterkere lut må til. Da er det vanskelig å komme unna en endring i likestillingsloven eller valgloven, som må sette til side et av de mest sentrale punktene i demokratiet: At hver stemme skal telle like mye. For skal vi få flere kvinner inn i lokalpolitikken, må en stemme på en kvinne telle mer enn en stemme på en mann.
En sentral utfordring er å gjøre dette på en måte som velgerne kan akseptere. Det er vanskelig å se for seg at mandatfordelingen mellom partiene skal kunne endres, for å få valgt inn flere kvinner. Derimot kan det være mulig å endre rekkefølgen internt i partiene, for å få kjønnskabalen til å gå opp.
La oss si at kommunestyret mangler to kvinner på å tilfredsstille lovens krav om minst 40 prosent av hvert kjønn. De to kvinnene som ligger nærmest plass i kommunestyret kan da rykke inn, på bekostning av de mennene i samme parti som ligger dårligst an. Ingen ordførerkabal ville bli endret, maktbalansen mellom partiene ville være den samme. Men maktforholdene mellom kvinnene og mennene ville bli endret. Og med det ville kanskje også innholdet i politikken bli påvirket?
Med en slik endring i spillereglene vil imidlertid en stemme på en kvinne telle mer enn en stemme på en mann, i hvert fall i det store flertallet av kommuner der middelaldrende menn fortsatt er i klart flertall. Kritikere kan spørre hvorfor vi ikke også skulle kvotere inn ungdom, innvandrere og pensjonister - som alle er underrepresentert i kommunestyrene. Dessuten; hvis velgerne vil ha menn i kommunestyret, så må de få lov til å bestemme det selv? Det er jo omtrent like mange kvinner som menn som avgir stemme.
Tallenes tale er imidlertid krystallklar. Det vil ta minst åtte år til før kvinneandelen når 40 prosent - og den minimumsgrensen er jo ikke målet i seg selv. Målet er en jevn fordeling, og da skal vi nærmere 50/50. Dét skjer nok ikke før Nordpolen har smeltet for godt - med mindre lovverket hjelper til.
