Å gi lover er jobben din. Men du må vite hva du har bedt om, før du ber om mer, skriver Christer Best Gulbrandsen i en oppfordring til Stortinget.

Å gi lover er jobben din. Men du må vite hva du har bedt om, før du ber om mer, skriver Christer Best Gulbrandsen i en oppfordring til Stortinget.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kjære storting – du må på avvenning!

Ved avhengighet er det viktig å anerkjenne problemet. Og Stortinget, jeg sier dette til deg av kjærlighet: Du er blitt avhengig av å lovregulere kommunene. Det har gått så langt at du har mistet oversikten.

Det begynte lovende. Da du var ung, bare 24 år, brukte du lovene dine til å etablere kommunene som lokalsamfunnets eget styringsverktøy. Gjennom kommunene gikk folk en politisk skole som gjorde dem i stand til å stå opp mot svenskekonge og embetsverk, og til 70-årsjubileet ditt ga det deg all makt i din sal. Bra jobba!

Du har gått så langt nå, at det i en del norske kommuner er flere lov- og forskriftskrav enn innbyggere!

Når andre ville blitt pensjonister, gikk du inn i en ny vår. Du fant stadig nye områder i samfunnet du kunne forbedre: Endelig fikk alle være med på å velge deg.

Du sørget for at stadig flere sosiale rettigheter kom på plass, og statusforskjellene mellom by og land tok du oppgjør med. Da du ble 150, kunne du se tilbake på at du hadde bygget en velferdsstat, helt på ordentlig, med enhetsskole og det hele!

Det du gjorde, bidro til en utdanningsrevolusjon og økonomisk vekst uten like. Tiltroen til eksperter og kunnskap var enorm, og nye generasjoner med innbyggere, embetsverk og folkevalgte fant stadig nye problemer som kunne løses.

Og selv om du ikke alltid var helt enig med deg selv, så var trenden de neste 50 årene klar: Befolkningen i Norge fikk nye rettigheter – antakeligvis minst én hvert år!

Samtidig var det skår i gleden. To maktutredninger pirket borti deg og spurte om ikke kompleksiteten du hadde skapt, også kunne gi utfordringer. Særinteressenes rolle og avgjørende tilgang på ressurser i politikkprosessen kunne fortrenge det representative demokrati. Rettighetsfestingen kunne gi et jussifisert samfunn, hvor juridisk kunnskap påvirket rettighetene du kunne bruke.

Likevel fortsatte du, for det var dette du kunne! Løse problemer med lover var det du var skapt for – du var jo lovgiver!

Nå var kommunene blitt velferdsstatens førstelinje. Samtidig var nok ikke kommunene det du først tenkte på oppi lovgiveriveren din. De var jo lojale iverksettere, ikke sant? Da du fylte 200, hadde de murret en stund. Så du grunnlovfestet at kommunalt selvstyre var viktig. Da ble kommunene glade.

Samtidig ga du ikke opp å regulere i detalj hvordan kommunene skulle driftes og hva de skulle gjøre. Med hjelperne dine i skiftende regjeringer til å lage forskrifter, fortsatte mengden regler å vokse.

Kanskje ingen har turt å si til deg at du har glemt å spørre deg selv om reglene virker. Om du oppnår det du egentlig vil.

Jo da, du får alltid en grundig utredning på bordet før du vedtar en ny lov. Lovproposisjonene går som regel dypt inn i spørsmålet om loven du har foran deg kan fungere. Men de er som regel ført i pennen av folk som jobber innenfor sektoren det gjelder, og som vet hva de driver med. De vurderer loven på sektorens premisser.

Høringsinstansene du møter, er som regel også knyttet til sektoren sin, og dine folkevalgte sitter i sektorkomiteer. Så selv om du skal gjøre jobben med å korrigere byråkrater og særinteresser, er det en vanskelig jobb. Ikke rart du gir etter. En lærernorm her. Et vannkvalitetskrav der. Et plankrav hist. Et rapporteringskrav pist.

I mai kom en rapport fra Menon Economics, laget på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet og generalistkommuneutvalget. Den har fått veldig liten oppmerksomhet i offentligheten så langt.

Rapporten heter «Ståa i norske kommuner – En kartlegging av kommunenes oppfyllelse av lovpålagte oppgaver». Den feller en knusende dom over hva du har brukt lovene dine til.

Rapporten vurderer bare en liten andel av lovkravene kommunene står overfor, men den konkluderer med at ingen – ingen! – kommuner oppfyller alle lovkravene de har vurdert.

Det mest sjokkerende, men egentlig ikke overraskende, burde egentlig være dette, som står å lese på side 5: «Det er i seg selv også interessant at vi ikke har lykkes i å finne en oversikt over alle krav kommunene stilles overfor.»

Hva betyr dette? Jo, du har mistet kontrollen over problemet ditt, kjære storting. Ingen departementer har kunnet fortelle forfatterne hva kommunene samlet står overfor. De anslår at kommunene sannsynligvis står «overfor flere tusen konkrete lov- og forskriftskrav».

Smak litt på det, Stortinget. Du har gått så langt nå, at det i en del norske kommuner er flere lov- og forskriftskrav enn innbyggere! Ikke rart folkevalgte i Kommunal Rapports lokaldemokratiundersøkelse sier de opplever liten påvirkning på budsjettet.

Kanskje du skammer deg nå, Stortinget, der du ser på meg med forfjamset blikk og klær du kjenner lukter litt. Men vi er mange som elsker deg, og som vil deg vel. Og vi vet det er vanskelig å bryte et sånt mønster når det først har oppstått. Vi vet du bare har prøvd å gjøre det beste du kan, med de virkemidlene du rår over. Men det finnes håp. Det finnes andre virkemidler.

Rapporten fra Menon kommer med flere forslag. Blant annet foreslår de at «Staten bør forenkle de lovpålagte oppgavene».

Det samme antydet vi som satt i strategigruppa for BarnUnge21-strategien for et kunnskapsløft for utsatte barn og unge, som kom i 2021:

«Statlig nivå har et særlig ansvar for å ha oversikt over helheten i de forpliktelsene som ligger på kommunalt og regionalt nivå, hvordan disse samvirker, og på hvilken måte de hemmer eller fremmer kapasitet for innovasjon, kvalitetsforbedring og bidrag til forskning.» (s. 55).

Å gi lover er jobben din. Men du må vite hva du har bedt om, før du ber om mer, og du kan bli en bedre tilrettelegger, tåle mer variasjon, og begynne å se på kommunene som likeverdige samarbeidspartnere.

Bare hvis du gjør drastiske endringer i vanene dine, kan vi som jobber i kommunene fortsatt klare å hjelpe deg med å få til alt det fine du har lyst til å utrette. Og da kan det hende folk ikke anklager deg for løftebrudd like ofte.