Kan lekser øke skillene?

Utdanning beskytter mot arbeidsledighet, fattigdom og øker mulighetene for god helse. Utdanning regnes også som en av de viktigste enkeltfaktorer som kan bidra til å utjevne sosiale ulikhet i samfunnet. Dette forutsetter at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosioøkonomisk status, skal ha like muligheter til utdannelse.

Men, på tross av formelle rettigheter og et godt utbygd grunnskolesystem, kommer enkelte elever dårligere ut av utdanningssystemet enn andre, og det er knyttet til sosioøkonomisk bakgrunn. Skolen klarer altså ikke i tilstrekkelig grad å utjevne effektene av ulik sosial bakgrunn.

Av St.meld. nr. 16 (2006-2007) «… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring» fremgår det at regjeringen vil føre en aktiv politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Her finner vi at utdanning for alle skal bidra til å minske klasseskillene, redusere den økonomiske skjevfordelingen og bekjempe fattigdom og andre former for marginalisering. Samfunnet skal utvikles slik at makt, goder og plikter blir mest mulig rettferdig fordelt.

Dette til tross, mange elever i videregående opplæring velger bort utdanning. I dagens kunnskapssamfunn må vi betrakte videregående opplæring som en del av grunnutrustningen til den enkelte samfunnsborger. Bortvalg øker sårbarheten til den enkelte betydelig.

Det er mange forklaringer på at elever velger bort denne grunnutrustningen. Forklaringen kan være knyttet til enkeltindividet selv, familieforhold eller systemer, som for eksempel utdanningsinstitusjonene. Som regel er det en kombinasjon av dette.

Jeg vil nå bringe inn begrepet «det mentale bortvalget av utdanning». Men dette mener jeg at bortvalget starter lenge før ungdommen begynner på videregående. Det er, som jeg har påpekt over, ikke tilfeldig hvem som velger bort utdanning. Familiebakgrunn er av betydning. Og ikke minst er det viktig hvilket selvbilde den enkelte elev opparbeider seg under grunnskoletiden. Dette er avgjørende for troen på egne evner og ressurser som lærende individ. Og jeg spør: Bidrar grunnskolen til å sikre god elevidentitet hos elever, og særlig sårbare elever?

La oss se på et element i den norske skole som aktivt benyttes som ledd i læring, nemlig lekser. Skoleforskere har pekt på at lekser er helseskadelig ved at det kan gi stressrelaterte sykdommer, kort og godt fordi det er knyttet bekymring til leksene. Og det gjelder særlig utsatte elever.

Forskning viser også at verdien av hjemmelekser er overdrevet. De kan virke mot sin hensikt, blant annet ved at elevens engasjement svekkes. Det er ikke påvist at elever får bedre studievaner til bruk for senere utdanningsløp, og i mange tilfeller følger heller ikke lærer opp hjemmeleksene.

Under en nordiske barnefattigdomskonferansen mars 2007, ble det vist at barn som kommer fra hjem der foreldrene har høy utdanning, har bedre skoleresultater enn andre barn. Og det er disse barna som i størst grad får leksehjelp hjemme.

For å bistå barn som ikke får leksehjelp hjemme, har blant andre Røde Kors´ lokallag flere steder i landet tilbud om «leksehjelpere». Det samme har SFO. Denne type ordninger vil nok fange opp en del barn. Men, det er helt tilfeldig hvem som tar imot tilbudet, og det er mange som ikke får denne muligheten.

Det er også et faktum at enkelte foreldre med god økonomi, kjøper kompetente leksehjelpere til sine barn. Dette er en trend som ytterligere vil øke skillene mellom fattig og rik, stikk i strid med regjeringens utdanningsmål.

Enkelte grunnskoler har allerede påbegynt arbeidet med å legge til rette for utdanning uten lekser, og der lekser erstattes av talentutvikling og fagutvikling i skoletiden, under kyndig veiledning av kompetente og engasjerte lærere. Hvordan et slikt enkelttiltak vil slå ut på bortvalgsproblematikken i videregående, og derigjennom på densosiale mobilitet, er selvsagt ikke mulig å si nøyaktig nå. Det er imidlertid god grunn til å anta at om grunnskolen ikke overlater til det enkelte foreldrehjem å ta et så vidt tungt ansvar for barnas læring som det ligger i hjemmelekseordningen, vil utsatte elever profittere på det. Ikke først og fremst fordi hjemmenes rolle knyttet til fagutvikling blir en annen, men kanskje mest av alt fordi grunnskolen blir utfordret på å utvikle pedagogiske virkemidler som har dokumentert effekt i forhold til ønsket mål.

Et slikt mål er å utvikle solid elevidentitet, der elever tror på egne evner og har kunnskap, mot og lyst til å fullføre et utdanningsløp som sikrer en grunnutrustningskompetanse, slik videregående opplæring skal. Ved dette utfordres grunnskolen til en praksis som er kunnskapsbasert. Og det bør vi vel kunne forvente av en utdanningsinstitusjon.

Skrevet av: Karin Gustavsen