Juleberøring

Men jeg vil heller kaste et blikk på noe vi ellers har en tendens til å dekke over. Noe som ikke er så lett å se hjemme fra stuene våre. Nemlig de av medborgerne våre som gruer seg til julefeiringen og nyttårsforsettene. Det dreier seg om enslige, folk som ikke har familie, eller de som bor langt borte fra familien, ensomme eldre, ufrivillig arbeidsledige, alkoholikere, narkomane, prostituerte, barn av «ødelagte hjem» og frustrert ungdom. Listen er endeløs, kanskje naboen din er en av dem.

Kunsten er å overleve de kalde, mørke og, i alle fall her i Bergen, våte kveldene i kristendommens helligste måned i et av verdens rikeste land. Men ikke alle får det til. I avisene ble det fokusert på at depresjon er den nye folkesykdommen i Sverige. Men det er nok en illusjon å tro det er mye bedre her hjemme. Folkehelsen i kongeriket lider, og det kan måles i milliarder av kroner til sykemeldinger og uføretrygd. Underordnedes sykemeldinger herjer kontorhyllene og gjør at depresjonen smitter over på selv den mest hardbarkede arbeidsgiver. Antidepressive midler selger som peanøtter, og folket har glemt forrige gang en vidundermedisin, valium, ble brukt i samme skala og gjorde halve nasjonen til skapnarkomane. Aktiviteten på spilleautomatene, horestrøkene og narkohjørner styrker mistanken om at det er mistrivsel i en av verdens rikeste nasjoner.

Det er stillheten i solløse dager og mangelen på menneskelig kontakt som er den fremste trusselen for mange. Kanskje staten skal opprette et eget departementet for bekjempelsen av ensomhet og tomhet i hverdagen? Men kanskje denne institusjonaliseringen er en del av problemet. Menneskenes sosiale velbefinnende er først og fremst et statlig ansvar i Norge, mens det egentlig er mangel på medmenneskelig kontakt som tynger de fleste. Ulike former for sosial elendighet gir seg utslag i alt fra migrene, lumbago og isjias til depresjoner.

I etterpåklokskapens klare lys kan vi si at samfunnet bruker mye ressurser på å påføre folk et handikap i form av økende sosial isolering. Det brukes milliarder på å dekke over den sosiale nøden, med sykemeldinger og trygdeordninger, mens denne «medisinen» ofte bidrar til enda mer økt isolasjon. Og «klientellet», som vi kaller de som benytter disse tjenestene, blir møtt med avsky av dem som har skapt systemet. Samtidig gjøres svært lite for å forebygge elendigheten og hindre at folk blir isolerte. Ungdomsklubber og kulturhus blir nedprioritert, mens politikerne lurer på hvordan de skal få bukt med den sosiale nøden.

Statistikken viser at unge mennesker drikker mer enn voksne i dag. Det hjelper mot stillheten. Det er typisk norsk å være god, som Gro sa, men det er også typisk norsk ikke å plage andre med egne problemer. Etter norsk kultur skal man beherske sin hverdag, og helst alene. Og dersom det ikke går, så kan du alltid stole på at staten ordner opp for deg.

Men selv om det er mange hyggelige statsansatte, er ikke staten en god erstatning for sosialt samvær. Dersom vi skal ta ensomhetsproblematikken på alvor, må de som styrer være villig til å legge forholdene til rette for at folk skal ha et visst monn av sosial omgang. Det er ikke sikkert det er nødvendig å bruke oljefondet på å ansette julenisser i bydelene, men en fornuftig barnehagepolitikk, kulturtilbud og samlingssteder for både barn, ungdom og voksne er noen av tingene som kan hjelpe. Utvikling av nærmiljøene gir harmoniske omgivelser å vokse opp i og gjør at barn føler mer ansvar for sine medmennesker.

I juletider blir vi servert glitter og gull i butikkvinduene, i julegatene og på fjernsyn. Det overfladiske budskapet mange av oss møter, er at dette er den beste tiden for menneskeheten. Sannheten er at mange føler seg helt utenfor i juletiden. Jo koseligere det er for kjernefamiliene som feirer familiejulen i de tusen norske hjem, jo vanskeligere blir det for dem som faller utenfor.Juletiden i Norge minner meg litt om historien fra Tusen og en natt, om den fattige bonden og sultanens kone. Sultanens kone gikk rettens vei og anklaget den fattige bonden for å spise seg mett av den gode og krydrede lukten som kom fra hennes kjøkken. Hun forlangte at han måtte halshogges for å ha stjålet lukten fra hennes saus. Retten tok aldri hensyn til at den fattige bonden hadde inhalert lukten fra luften, som skal være fri for alle. Den fattige bonden måtte betale med sitt liv.

For noen år siden leste jeg om en småkriminell som fikk benådning og ble løslatt fra fengselet rundt juletider. Men han hadde en annen oppfatning av friheten i juletiden. Mens fengselet trodde han ville bli glad, følte fangen at han gikk fra asken til ilden. Han tryglet rett og slett om å få slippe å gå ut i friheten. Men, det var selvfølgelig umulig å ha ham innelåst lenger, når han var offisielt løslatt, så han ble sluppet ut. Det gikk som det måtte, da han kom inn til byen knuste han det første butikkvinduet han så, slik at han kunne bli hentet inn igjen. Han fikk det som han ville. Han slapp å være alene i julen.

Jeg vil ikke oppfordre gamle, ensomme, barn og unge uten særlig sosialt nettverk til å gjøre det samme, men nøyer meg med å ønske god jul.

Chicu Ali (RV)