Jakten på bøygen

I Henrik Ibsens mesterverk «Peer Gynt» er det hovedpersonen selv som (i drømme) utbryter dette i møtet med den mystiske Bøygen. Bøygen – dette merkelige vesenet som ikke kjempet, ikke slo, ikke bet, men som likevel hindret Peer å komme ut av mørket. Bøygen – som det var umulig å få tak på, umulig å gå gjennom, umulig å bekjempe.

I vårt språk er Bøygen blitt et symbol på det å unngå vanskelige valg, og å utsette konkrete avgjørelser. Gå utenom, ikke gjennom, er Bøygens oppfordring.

Bøygen er til stede også i den politiske debatt. Ofte handler politiske markeringer om å være mest mulig konkret på forslag om satsinger. Men like viktig er å være mest mulig diffus om konkrete nedprioriteringer, og aller helst overlate den siden av saken til andre.

Når politiske partier er i opposisjon, er strategien ofte ganske så enkel. Man skal peke på alle de felter hvor det er behov for mer innsats, mer ressurser, og anklage de styrende partier for å være unnfalne og trege. Men ofte er rådene om hvor ressursene skal hentes på langt nær like klare og detaljerte, hvis man i det hele tatt forsøker på det. Og de bør i alle fall ikke gis sånn at det er mulig å identifisere hvilke konkrete grupper eller tiltak som da får mindre å rutte med.

At opposisjonspolitikere velger en sånn strategi, er kanskje ikke verdens største overraskelse. Det er heller ikke noen overraskelse at styringsansvar gjør sånne øvelser mer krevende. Men fristelsen er der fortsatt. Å demonstrere politisk vilje til å gjøre mer, er minst like viktig i posisjon som i opposisjon. Men da er kunsten å gjøre det sånn at søkelyset rettes mot andre med ansvar.

Det er den enkle bakgrunn for ordvekslingene mellom statlige myndigheter og politikere og tilsvarende ansvarshavende i kommunene, som mange ofte opplever som nærmest en bordtenniskamp. Selv jeg, med begge bena i en interesseorganisasjon for kommunesektoren, må innrømme at i dette spillet er nok lokalpolitikere minst like dyktige som sentrale politikere. Ballene – eller utfordringene – går like fort i begge retninger.

Men det er én viktig forskjell: Det er staten, regjering og storting, som bestemmer de økonomiske rammene for kommunene og lokalpolitikerne, ikke motsatt. At disse rammene som regel er for små i forhold til de lokale ambisjonene, er ikke det største problemet. Det største problemet for lokalpolitikere er når følgende tre budskap kommer på samme tid fra sentrale myndigheter og politikere:

1. Vi bestemmer hvilken økonomisk ramme dere skal forholde dere til.

2. Vi synes det er mange viktige oppgaver dere må prioritere mye høyere enn hva dere faktisk gjør. Hvis dere ikke vil selv, pålegger vi dere å gjøre det

3. Vi vil uansett ikke mene noe om hva dere da må skjære ned – det er deres eget ansvar.

Det er da lokalpolitikerne må sette i gang jakten på Bøygen. Hvor er dette området som man altså bruker for mye penger på? Hva konkret er det helt greit for sentrale myndigheter og politikere at kommunene kutter på, for å øke innsatsen på de konkrete områdene som de samme mener skal styrkes? Som i Peer Gynt er denne Bøygen nærmest umulig å identifisere.

Bare på en enkelt dag – torsdag 27 mai – kom det i alle fall tre ulike oppfordringer fra sentralt hold til kommunene om å øke ressursbrukenpå konkrete oppgaver, ledsaget av ønske om sterkere statlig styring av pengebruk, eventuelt øremerking:

• Flytt ressurser til videreutdanning av lærere (VG)

• Flytt ressurser til flere stillinger i barnevernet (Adresseavisen)

• Flytt ressurser til personer med behov for ressurskrevende tjenester (TV2)

Ingen av de konkrete – og åpenbart godt begrunnede – forventninger om økt innsats ble fulgt opp med like klare forventninger til hva som burde tas ned av andre kommunale satsinger.

De tre største kommunale tjenesteområdene målt i ressursbruk, er henholdsvis pleie og omsorg, skole og barnehage. Ingen av de tre områdene er nok åpenbare kandidater for hvor sentrale myndigheter, tilsyn eller politikere enten i posisjon eller opposisjon vil mene at kommunene samlet bruker for mye penger i dag, eller eventuelt bruker pengene åpenbart galt. 

I Peer Gynts annen akt forsvinner Bøygen «ind til intet og siger i et gisp: Han var for stærk. Der stod kvinder bag ham.»

Jeg tror ikke at det er kvinner i politikken som er så sterk at de kan få den omtale Bøygen i lokalpolitikken til å forsvinne. Men jeg har i det minste et håp om at kommunalministeren kan få synliggjort sterkere overfor sentrale miljøer – i byråkratiet og i politikken – at krav om mer innsats, mer detaljstyring av satsinger – og samtidig uendrede rammer, i hvert fall ikke er noen god løsning. Den varslede stortingsmeldingen om prinsipper for statlig styring av kommunene kan være et virkemiddel for det.