Ja til politikere med temperament

Mange har reagert på kommunalminister Liv Signe Navarsetes følelsesladde utfall etter sykehusstriden i Nordfjordeid. Et lite klipp på TV2 viser halve sannheten, nemlig en sint og engasjert Navarsete som forsvarer seg mot beskyldninger om at hun og Senterpartiet har forårsaket nedleggelse av fødetilbudet på sykehuset i Nordfjordeid, at hun setter liv på spill og bygger ned distriktene.

Et klipp fra NRK viser hele situasjonen. Den meget engasjerte sykehusforkjemperen Janne Endal Andersson holder en lang enetale mot Navarsete med pressekorps og tilhørere til stede. Navarsete svarer i samme stil. Hun sier med dirrende stemme:

– Du vet ikke hva du snakker om. Du vet ikke hva du snakker om. Det er jeg som har sittet og forhandlet. Jeg har stått på dag og natt. Vært på alle barrikadene i denne saken. Jeg aksepterer ikke at du sier det du sier om Senterpartiet.

Flere blander seg i debatten. Det ropes gjennom rommet. Andersson spør hva som er vitsen med å sitte i regjering når man ikke har reell makt. Og det medgir Navarsete at er noe hun også har tenkt på.

Det hele avsluttes med at Navarsete gir datteren til Andersson en klem. Andersson sender en oppfordring med kommunalministeren i den videre behandlingen av saken: Ta oss med i hjertet ditt.

Brått er politiske kommentatorene på plass og mener Navarsete er ut av kontroll og skjeller ut en velger. Hennes reaksjon er pinlig. Zen-kurset virker ikke. Det er politisk selvskudd osv.

Om det er et politisk selvskudd å gå åpent ut mot egen regjering, er en annen sak. Det skal jeg la ligge her.

Enkelte mener visst at politikere ikke skal vise sitt temperament. De skal alltid holde maska og utstråle ro, selv når man som i Navarsetes tilfelle har gått på ett av sine største politiske nederlag.

Derfor får vi også mange politikere som står som saltstøtter og sakte, rolig og med dyp stemme lirer av seg medietrente fraser.

Nå vil jeg mene at Navarsete verken var rabiat eller ute av kontroll i denne scenen fra Nordfjordeid. Hun var midt i en opphetet debatt om et tema som betyr mye for henne og tilhørerne. Det å si til en velger at «du vet ikke hva du snakker om», når man mener man har andre opplysninger å komme med, må være innenfor det man kan tillate seg i en politisk debatt. Som politiker trenger man ikke bare stå der og ta imot.

Å møte opphetede og til dels usaklige ytringer med kun lytting og ingen motargumenter, kan virke uengasjert og arrogant. Å påpeke feil og hevde sin mening overfor en velger, er å ta vedkommende på alvor.

Dessuten virker man menneskelig. De fleste blir oppgitt når de føler seg urettferdig behandlet eller beskyldt for noe de mener de ikke har gjort.

At Navarsete i ettertid må beklage sin reaksjon, er latterlig. Beklaget Gro Harlem Brundtland noen gang at lokket gikk av trykkokeren? Ikke som jeg kan huske. Vi aksepterte at slik var hun. Noen likte det. Andre synes ikke noe om hennes hissige temperament. Det samme ser ut til å være dommen over Navarsete. Kommentarene på blogger og debattene i kommentarfeltene viser sympati og forferdelse, uavhengig av om man er enig med Navarsete i sak eller ikke.

Men kanskje ikke uavhengig av eget temperament? For mange av oss er det lettere å identifisere seg med et menneske som ikke klarer å holde følelsene i sjakk når man er engasjert, enn med en som alltid holder hodet kaldt og kommer med nøyaktige, medietrente svar.

Uansett er det vel engasjementet som gjør folk til politikere, og som gjør dem interessante sompolitikere?