Jordvernutfordringen er langt fra løst, skriver Wenche Dramstad og Linda Aune-Lundberg, og tar til orde for økt gjenbruk av arealer framfor nedbygging av nye områder.

Jordvernutfordringen er langt fra løst, skriver Wenche Dramstad og Linda Aune-Lundberg, og tar til orde for økt gjenbruk av arealer framfor nedbygging av nye områder.

Illustrasjonsfoto: Tore Wuttudal / NN / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Ja til mer gjenbruk – også av arealer

Vi må husholde bedre med arealene våre. Et godt sted å starte er å vite hva man har.

Du skal ikke besøke mange tettsteder i Norge før du møter skiltet med «Lokaler til leie». Bedrifter flytter eller legges ned. Tomme næringsbygg og parkeringsplasser blir igjen. Samtidig bygges nye arealer ned. Her bør vi tenke gjenbruk.

En mulighet er å innføre støtte til gjenbruk av areal.

Ifølge SSB er cirka 30 prosent av nyetablerte bedrifter fortsatt virksomme etter fem år. Mange bedrifter legges med andre ord ned. I tillegg er det mange bedrifter som vokser ut av lokalene sine, eller flytter til nye steder.

Men bedrifter som flytter, tar ikke lokalene med seg. Resultatet er ofte tomme lokaler med tilhørende tomme parkeringsplasser. I denne situasjonen kan gjenbruk av arealer være et nærliggende tiltak – i tråd med FNs råd om beste miljømessige praksis (Best Environmental Practices, BEP).

Svært mange av våre byer og tettsteder er omgitt av jordbruksareal. Men jordbruksareal er en begrenset ressurs. I Norge er kun cirka 6 prosent av landarealet egnet til dyrking. Den beste halvparten av dette er allerede tatt i bruk.

Med et klima som legger begrensninger på hva som kan dyrkes hvor, er det anslått at bare 1 prosent av landarealet er egnet for å produsere matkorn. Matkornarealet ligger, på godt og vondt, i den delen av landet der størstedelen av befolkningen bor og arealpresset er størst.

Det er naturligvis ingen tilfeldighet. De første nordmenn valgte å bosette seg nær ressursene; fisk, dyrkbar jord, energi og transportveier.

Seinere bosetting har i hovedsak fortsatt med det samme. Resultatet er arealkonflikter. Jordvern er en av dem.

Det er uttalte, tallfestede mål om ikke å bygge på jordbruksareal. Kommunene må årlig rapportere om sine planer for nedbygging. Å begrense omdisponeringen av jordbruksareal til annen bruk er krevende. Avgjørelser tas på «enkeltprosjektnivå», og den samlede virkningen er vanskelig å overskue. Men mange små kvadratmeter summerer seg til store arealtall.

Tettsteder vokser utover i nærområder som ofte er dyrket mark. Det er mål om fortetting innenfor tettsteder, men sannsynligheten er stor for at det vil gå på bekostning av de «grønne områdene» – med stor betydning for nærmiljøet og menneskers livskvalitet. Da er ny bruk av allerede brukt areal et alternativ å se nærmere på.

Arealnøytralitet er et begrep som er fremmet blant annet av SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold). Det innebærer at når arealbruken endres ett sted, skal man «kompensere» for dette andre steder. En videreutvikling av denne tankegangen kan være å stimulere til mer gjenbruk, også når det gjelder arealer.

Hva med å innføre ordninger som reduserer kostnadsdifferansen mellom å bygge på ikke tidligere bebygd areal i favør av allerede nedbygde areal?

En mulighet er å innføre støtte til gjenbruk av areal. En annen mulighet er å legge en avgift på hver kvadratmeter jordbruksareal som bygges ned, for på den måten å utjevne differansen for utbygger. Avgiften kan brukes til nydyrking eller forbedring av eksisterende jordbruksareal. En slik støtteordning eller avgift kan kombineres ved at avgiften brukes til å tilrettelegge nedbygd areal for ny bruk, for eksempel ved å fjerne avfall eller rester av miljøgifter.

En analyse av arealplaner i ti utvalgte norske kommuner viser at jordvernutfordringen langt fra er løst.

I tillegg til å begrense nedbygging av nye arealer, er det et alternativ å styrke arbeidet med gjenbruk. Et strakstiltak kan være en kommunal oversikt over hvilke arealer og lokaler som er tomme, til salgs eller til leie.

Etablering av en slik oversikt er ingen stor utfordring, det handler om å summere tall som finnes. En slik oversikt kan danne grunnlag for dialog lokalt om hvilke arealer som kan og bør brukes til hvilke formål og dermed legge til rette for en mer aktiv bruk av jordskifte også i urbane områder. Å vite hva man har er et godt sted å starte.