Ja til grå politikere

Dagens Næringslivs debatt- og reportasjeserie om Høyres problemer ble sommerens mest omfattende politiske sak. Om den også ble den viktigste, vet vi ikke før om noen uker. Høyre lå så lavt på meningsmålingene allerede før sommerferien startet at det kanskje ikke har vært så mye å tape på den overveiende negative oppmerksomheten. Dessuten er det aldri lett å vite i hvilken grad mediedebatter og -oppslag gjenspeiler et folkelig engasjement - om det virkelig er mange av Høyres velgere som bryr seg.

Det nedenstående skal derfor bare dreie seg om ett av elementene i sommerens Høyre-debatt, nemlig anklagen om at Erna Solberg og hennes nærmeste ikke er friske og klare nok. Da Solberg svarte på all kritikken i Dagens Næringsliv, var det en enstemmig dom i offentligheten at hennes svar var dørgende kjedelig. Hun har så mange forbehold og terper stort sett bare på gamle og kjente saker, ble det sagt. Fremskrittspartiet og høyrepartienes ungdomspolitikere er friskere - de kommer stadig opp med noe nytt, og de vil reformere samfunnet så mye grundigere enn det Høyre vil gjøre.

Det interessante er at mange av dem som har deltatt i det offentlige ordskiftet innser at Fremskrittspartiet og Unge Høyre er urealistiske, men det legger de ikke noe særlig vekt på. Det viktige for dem er viljen - når man lover mye og raskt, viser man at man virkelig ønsker å forandre. Høyre-ledelsen, derimot, virker som om den har gitt opp på forhånd når den lar sine løfter bli påvirket av antatte politiske realiteter i neste fireårsperiode.

For ledelsen i et ekte verdikonservativt parti burde det være lett å forsvare seg mot anklagene om at man er grå og kjedelig. Det er tross alt en kjerne i den verdikonservative tenkningen at man skal la samfunnet utvikle seg organisk. Man skal ikke eksperimentere - de reformene man sier ja til, skal først og fremst ha som målsetting å få samfunnet til å fungere bedre.

Til alt overmål viser alle valg at flertallet av velgerne er verdikonservative. Selv om Fremskrittspartiet har vært i konstant vekst, er det fortsatt en stor majoritet som stemmer på de trauste. Jens Stoltenberg, Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Liv Signe Navarsete skiller seg fra Erna Solberg når det gjelder personlighet, men deres politiske holdning er moderat - de må alle karakteriseres som grå, når det er Siv Jensen og andre Fremskrittsparti-politikere som er referansepunktet.

Dersom Høyre-ledelsen hadde hatt frimodighet nok, kunne den også vist til Jens Stoltenberg som et ypperlig eksempel på at det er de grå og visjonsløse som får til noe i politikken. Da Ap-lederen var statsminister første gang - i 2000 og 2001 - fikk han kraftig og tiltakende kritikk for å mangle visjoner. Det spilte ingen rolle at han gjennomførte omfattende reformer av sykehusvesenet, politiet og momssystemet, så lenge han ikke klarte å begrunne det på en annen måte enn ved å si at han ønsket seg et best mulig fungerende samfunn.

Stoltenbergs væremåte er slik at han som oftest slipper gråstemplet, men anklagen om at han ikke klarer å hvelve en himmel over dag-til-dag-politikken, rettes stadig mot ham. Når han med stor kraft kjører igjennom en pensjonsreform som sparer statskassen for milliarder av kroner i tiårene fremover, sees han av mange som en effektiv byråkrat og ikke som en særdeles viril og dyktig politiker.

På denne plass skal det ikke argumenteres for eller imot pensjonsreformen, men det er ganske sikkert at de høyrefolkene som nå kritiserer Erna Solberg for å være grå og kjedelig, er blant dem som er aller mest fornøyd med at politikerne har stram styring på statsfinansene i tiårene fremover. Erna Solberg kunne argumentert godt for at det er en sammenheng mellom Stoltenbergs forutsigbarhet/visjonsløshet og hans «gode» resultater i et strukturspørsmål som pensjonsreformen.

Når man jobber langsiktig, må man nødvendigvis si og menedet samme år ut og år inn. Man må også samle støtte fra mange nok partier og interessegrupper - noe som forutsetter at man klarer å arbeide for både den nest beste og den tredje beste løsningen på en sak. Jens Stoltenberg har tapt veldig mange slag om fremtidens pensjonssystem, men han har godtatt nederlagene fordi han vant krigen om de aller viktigste innsparingsforslagene.

Den politiske logikken er slik at Solberg ikke kan skryte av Stoltenberg, men vi andre kan bruke ham som et eksempel neste gang noen klager over en kjedelig politiker. Alternativet fortoner seg verre for de aller fleste.

Skrevet av: Aslak Bonde