Ivaretar kommunene barn og unges helse?

Barn og unge i Norge har en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp, også i form av helsekontroller for å forebygge og avdekke sykdom og skjevutvikling. Kommunene plikter å organisere sitt tilbud om forebyggende helsetjenester til familier, barn og unge som helsestasjonstjeneste og helsetjeneste i skoler. Omfanget av og kvaliteten på tjenesten sies det imidlertid lite om.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er framhevet som en sentral bidragsyter for å utjevne sosiale helseforskjeller. Tilbudet til barn og unge skal være likeverdig og uavhengig av bostedskommune. Dette stemmer ikke med virkeligheten.

Kommunene møter utfordringene i barne- og ungdomsbefolkningen svært ulikt, ofte tilfeldig. Tjenesten får ikke ressurser som står i forhold til målgruppens størrelse, de pålagte oppgaver og utfordringene i et endret helse- og oppvekstbilde. Tilbudet avgjøres av hvilken kommune barn og unge bor i, ikke av hva de faktisk har rett på.

Vi mener det er grunn til å spørre om kommunenes selvråderett er til hinder for å oppfylle myndighetskrav, nasjonale målsettinger og å gi barn og unge de helsetjenester de har krav på.

Norske barn er blant de friskeste i verden. Til tross for dette ser vi økende forekomst av psykiske plager og sykdom, overvekt og diabetes. Barn og unge i familier med psykisk sykdom, rusproblemer eller vold har særlig høy risiko for selv å utvikle psykiske plager. Et økende antall barn og unge har sammensatte problemer hvor hele familien trenger langvarig oppfølging fra hjelpeapparatet. Utviklingen av helseproblemer er ulikt fordelt på sosiale grupper, og det er ikke tvil om at vi har et lagdelt samfunn.

Ett av helsestasjons- og skolehelsetjenestens fortrinn er at den retter seg mot alle barn, uavhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status.

Kommunene skal ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, ved å systematisk innhente opplysninger og lokal statistikk om barn og unges helse og livssituasjon. Sammen med kunnskap om virksomme strategier, skal dette danne grunnlag for tiltakene kommunen tilbyr.

En rekke tilsynsrapporter viser at kommunene ikke innhenter denne type informasjon og kunnskap.

Fødselstallene øker i storbyene, liggetid på barsel kortes ned, nyfødte og familien sendes hjem før amming og foreldretrygghet er etablert. Helsestasjonen er ikke tilført ressurser for å kompensere dette. Skolehelsetjenesten er mange steder en tjeneste på papiret, der flere hundre elever har tilbud om helsesøster noen få timer pr. uke.

Økt kulturelt mangfold stiller økte krav til ansatte tjenesten, i form av utvidet kompetanse, flere og mer langvarige konsultasjoner, bruk av tolk osv.

Økende sosial ulikhet i helse gjør at tiltak må tilpasses, samme medisin kan ikke brukes for alle.

Mange kommuner har ikke tatt denne virkeligheten inn over seg, men bemanner tjenesten ut fra en tanke om at man kun vaksinerer, veier og måler.

Målsettingen om 800 nye årsverk til helsestasjons- og skolehelsetjenesten via opptrappingsplan for psykisk helse er langt fra nådd. Stillingene har gått til nye tiltak og prosjekt, ikke til å sikre grunntilbudet. Kommunene har parallelt kuttet i egenfinansierte stillinger. Prosjekt er tidsavgrenset og genererer behov for ressurser.

Tjenesten pålegges stadig flere oppgaver i form av nye vaksiner, hyppigere vekt- og lengdekontroller og tiltak i forhold til psykisk helse uten at grunnbemanningen økes. Det har skjedd en dreining mot individrettede tiltak til fordel for befolkningsrettet innsats.

Statlige og kommunale planer får liten verdi når man kommer til budsjettbehandling. Vedtak strykes, det spares, sykehjemsplasser og veier prioriteres.

Forholdet mellom kvalitet, effektivitet og innsparing etterspørres i liten grad av kommunale ledere. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir tilbud til en barne- og ungdomsbefolkning på 1,2 millioner og deres familier. Bare helsestasjonene tilbyr på landsbasis ca. 750 000 konsultasjoner årlig.

Tjenesten er dermed sentral for å bidra til god barnehelse og å forebygge sykdom og helseplager i voksen alder. For å styrke tjenesten er det behov for sterk statlig styring som sikrer likeverdige og kvalitativt gode helsetjenester til barn og unge i kommunene.

Helse- og omsorgsminister Bjarne Haakon Hanssen har uttalt at problemene i helsevesenet ikke løses på sykehusene, men i kommunene. Dette må innebære en reell og økt satsing på forebyggende helsetjenester til barn og unge i form av konkrete, langsiktige bevilgninger. Kommunene kan ikke få styre basert på stadig skiftende økonomiske prioriteringer. Staten må følge opp med tilsyn, rådgivning og effektive sanksjoner. Slik kan norske kommuner bli i stand til å ivareta barn og unges helse på en god måte, i tråd med nasjonale føringer.

Skrevet av: Kari Glavin