Internasjonalt arbeid et lederansvar

Gjennom snart ni års arbeid i Brussel for norske aktører, Avholdsfolkets Landsråd (nå: Rusfeltets Samarbeidsorgan) og Osloregionens Europakontor, har jeg sett viktigheten av et internasjonalt engasjement. Det er et arbeid som får stor betydning både for aktørenes fagområder og personalpolitisk.

Dersom dette ikke skjer, vil man være avhengig av fyrtårn som brenner for det internasjonale. Men – fyrtårn kan slukke, enten fordi vedkommende gir seg eller går trøtt, og da faller det internasjonale arbeidet raskt sammen. Det verdifulle kontaktnettet som er opparbeidet, forsvinner også innen kort tid.

Internasjonalt arbeid må ikke privatiseres, det er for viktig og verdifullt til å være avhengig av enkeltpersoners innsats. Jeg har i årenes løp sett altfor mange ensomme internasjonalister som gjør en kjempejobb ute i Europa, men som svært få hjemme skjønner hva holder på med. Ofte har de verken overskudd eller ressurser til å dele viktig kunnskap og erfaringer med sine kollegaer eller sin leder.

Det er heller ikke nok at en rådmann eller ordfører en gang i året deltar på et årsmøte i en europeisk medlemsorganisasjon. Han eller hun må vise lederansvar gjennom hele året og påse at et eventuelt europeisk prosjektarbeid eller nettverkssamarbeid forankres i hele ledelsen. Også opposisjonen må få et eierforhold til dette arbeidet og anledning til å følge den europeiske agendaen. Skjer ikke dette, kan ressursene til satsingen forsvinne etter neste valg.

På et lærerværelse eller i en bydel kan det lett skapes misnøye om noen få alltid får reise og delta på internasjonale møter. Derfor må ledelsen søke å involvere og engasjere så bredt som mulig også administrativt. Det må settes av ressurser til å drive internasjonalt arbeid. Man kan ikke satse på at interesse er drivkraft nok til å bruke tid og krefter i en ellers travel hverdag der mange pålagte oppgaver ligger på pulten.

Samtidig bør det ikke stikkes under en stol at internasjonalt arbeid forplikter og ofte krever en ekstra innsats. Med forankring i ledelsen og aksept i organisasjonen, ligger forholdene til rette for en mer langsiktig og vellykket satsing.

Jeg vet at lokalpolitikere ikke blir gjenvalgt på sitt internasjonale engasjement. Det utelukker likevel ikke at kommuner og fylker bør arbeide internasjonalt. Jeg tenker i denne sammenheng ikke først og fremst på tradisjonelt bistandsarbeid i andre verdensdeler. Her har mange kommunale og fylkeskommunale miljøer gjort en stor og viktig jobb i årenes løp.

Det kan imidlertid synes lettere å få aksept for denne type internasjonalt arbeid. Har det noe med det norske ego å gjøre? Føler vi oss mer på høyden når vi kommer som storebror og skal hjelpe noen som trenger oss? Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men jeg har et inntrykk av at til nå har fokus i mindre grad vært rettet mot Europa, vår egen verdensdel.

Med bakgrunn fra mitt arbeid Brussel, vil jeg hevde at vi har mye å lære av kollegaer i europeiske kommuner og regioner innenfor de fleste fagområdene som kommune- og fylkespolitikere har ansvar for. Den personalpolitiske gevinsten som økt motivasjon og inspirasjon, må heller ikke glemmes. Det er også slik at mye av det arbeid som utføres i norske skoler, innen eldreomsorg eller kulturminnevern, absolutt kan tåle å presenteres for kollegaer i andre deler av Europa. I tillegg må jeg selvsagt nevne EØS-avtalen, somforplikter det kommunale - og fylkeskommunale nivået innenfor de fleste fagfelt. Så her er det viktig for formannskap og fylkesråd å følge med i timen.

 Opprettelsen av seks norske regionkontorer i Brussel de siste 17 årene er et tydelig bevis på at norske kommune- og fylkespolitikere har skjønt at et europeisk engasjement er viktig. Men dette må ikke bli en sovepute. Et kontor i Brussel og et medlemskap i en europeisk interesseorganisasjon er en bra start, men ikke nok. Det må settes av tilstrekkelig ressurser i den enkelte region, kommune (av en viss størrelse) og fylke for å kunne håndtere de mulighetene og utfordringene som europeisk regionalt samarbeid gir.

Når dette er sagt, kunne jeg ha nevnt mange eksempler i «min region» hvor både den politiske og administrative ledelsen har skjønt betydningen og verdien av et europeisk samarbeid. Men per i dag er de for få. Med en kontinuerlig prioritering på ledernivå, vil oppgaver og krav som ansatte og politikere møter rundt i vårt land, kunne løses bedre og ofte mer innovativt gjennom et bredt europeisk regionalt samarbeid.