Inntektssystemet bevarer og forsterker fattigdom

Inntektssystemet for kommunene er det systemet vi i dag har for å fordele kommunenes samlede overføringer fra staten kommunene imellom.

Systemet gir inntrykk av å være et system for å omfordele mellom kommunene slik at de skattesterke kommunene får korrigert ned sin skatteinntekt og de skattesvake for økt sine skatteinntekter (inntektsutjevning).

I tillegg blir det gitt en kompensasjon til dem som er spesielt dyre å drive (utgiftsutjevning).

Men: Systemet for omfordeling bygger ikke på tanken om full utjevning. Tvert imot er systemet slik at de kommunene som har rike innbyggere, og derfor har store skatteinntekter, også har størst overføringer fra staten.

Forventningen til kommunene er å gi likeverdige tjenester uavhengig av hva kommunens inntekter er.

«Kommunen er innbyggerens beste venn, av og til den eneste», for å sitere en tidligere kollega. Med fattige innbyggere er det sannsynlig at flere trenger hjelp fra kommunen.

Lavinntektskommuner løftes til ca. 94 prosent av gjennomsnittsinntekten for kommunene. Med disse 94 prosent av inntektene forventes tjenester på samme nivå som i kommunene med 100 prosent eller langt over.

Mange innbyggere bor i lavinntektskommuner, ettersom mange av landets mellomstore byer tilhører denne gruppen. Dette er byer som ikke mottar storbytillegg, får relativt lite utgiftsutjevning, blant annet fordi avstandene er små, og hvor det ofte er opphoping av sosiale utfordringer blant innbyggerne.

Systemet bidrar således systematisk til at de rike kommunene med de rike innbyggerne blir rikere, mens de fattige kommunene med høy arbeidsledighet, lav yrkesdeltakelse og mange uføre, blir stadig fattigere.

At inntektssystemet ikke er laget for å bidra til å utjevne forskjeller er det såkalte «utdanningskriteriet» et godt eksempel på. Dette kriteriet sørger for at kommuner hvor befolkningen har lav utdanning, får et trekk. Trekket begrunnes i at befolkningen i slike kommuner har lavere tilbøyelighet til å søke barnehageplass enn befolkningen i kommuner med høyt utdanningsnivå.

I kommuner med lav utdanning blant de voksne, lav yrkesdeltakelse og mange uføre vil imidlertid tidlig innsats ved å stimulere til at barna går i barnehage være en viktig satsing. Trekk i inntektsoverføringen på grunn av utdanningskriteriet gjør slik satsing ekstra krevende.

I den nasjonale debatten knyttet til kvaliteten på kommunenes tjenester vektlegges stadig, også fra til enhver tid sittende stortingsrepresentanter og statsråder, at innbyggerne skal få samme nivå på tjenestene uavhengig av hvor de bor. Inntektssystemet for kommunene slik det er i dag legger ikke til rette for at så kan skje.

Når da også Stortinget forrige periode nærmest over natta tok bort deler av eiendomsskatten som inntektssvake kommuner har sett seg nødt til å kreve inn, blir det ekstra vanskelig å levere samme kvalitet overalt.

Dagens regjering har startet sin tillitsreform ved å omfordele midler mellom kommuner gjennom nyordningen med 0,5 million kroner i tilskudd til hvert skolebygg. Stor tillit til kommunestyrenes vurderingsevne viser denne ordningen ikke.

Kommunenes inntektssystem er nå til vurdering, etter hva jeg har forstått.

Gi oss et inntektssystem som viser tillit til kommunestyrene og setter alle i stand til å levere likeverdige tjenester! Helst et inntektssystem som gjør det mulig for kommuner med en fattig befolkning å legge ekstra godt til rette for at de fattige kommer seg bort fra utenforskapet og inn i utdanning og arbeid.

Store forskjeller mellom folk er en trussel mot demokratiet. Kommunene er et verktøy for å utjevne forskjeller – såframt de settes økonomisk i stand til det.