Inntektene svinger, velgerkravene bare øker

Så er vi i gang igjen - med diskusjonen om hvilke kommuner som bør få mer og hvem som bør få mindre i det nye inntektssystemet. Argumentene om hva som er «rettferdig» eller «riktig» vil som vanlig være vikarierende - det er nå en gang utslagene i kroner og øre som betyr noe. Taper man på den systemomleggingen Sørheim-utvalget foreslår, er man imot. Dersom kommunen tjener på reformen, er det overveiende sannsynlig at høringsuttalelsen blir positiv.

Det blir en tøff debatt, der interesser så definitivt blir viktigere enn argumenter. Slik må det antakeligvis være, men det hadde vært spennende om man i tillegg hadde fått en mer grunnleggende diskusjon om forholdet mellom kommunenes oppgaver og inntekter. Man kunne for eksempel tatt utgangspunkt i den samstemte uttalelsen fra Sørheim-utvalget om at det er bra for kommunene å få om lag halvparten av sine inntekter fra skatteyterne.

Alle partiene mener det er prinsipielt viktig at kommunal sektor ikke er helt avhengig av overføringer fra staten. Kommunene må, ifølge utvalget, kunne leve med den usikkerheten det gir å være avhengig av variable skattegrunnlag og økonomiske konjunkturer.

Frykten for klientifisering er lett å forstå. Likeledes er det sunt for oss alle med et aldri så lite ansvar for å skaffe de pengene vi bruker. Samtidig viser erfaringen at det ikke er skiftende konjunkturer når det gjelder forventningene til kommunene. Det er et konstant press fra både velgere og rikspolitikere for å levere mer og bedre enn det er penger til. De årene skatteinntektene er lavere enn beregnet, blir det nesten umulig å forklare hvorfor man må kutte, og de årene inntektene er uventet høye, er det nesten umulig å sette dem i banken.

Selv om de aller fleste kommuner i år har vært så ansvarlige at de har brukt skatteinntektene til å betale ned lån eller vedlikeholde litt ekstra, ser man nå hvordan det på det ene eller andre vis er skapt forventninger hos publikum: De satsingene man gjorde i år, må da kunne fortsettes neste år. Pusset man opp litt ekstra på den ene skolen i år, bør den andre skolen få litt ekstra neste år.

Det er ikke bare velgernes forventninger som er konstant økende. Rikspolitikerne har heller ikke for vane å slakke på kravene i år med dårlig skatteinngang. Om det ikke gis så mange nye oppgaver til kommunesektoren for tiden, så stilles det stadig krav om prioriteringer. Det er bare å stålsette seg for kravet om ekstra skolesatsing fram mot 2009. Regjeringen (les: Kommune-Norge) ligger godt an til å oppfylle valgløftet om 10.000 nye hender i omsorgssektoren, og det er allerede nå mulig å se hvordan søkelyset da dreies over mot skolene, der det ikke er mulig å se en tilsvarende økning av Kommune-Norges ressursinnsats.

Tenk om man hadde hatt et oppgaveutvalg - et utvalg som ikke bare så på fordelingen av oppgaver mellom forvaltningsnivåene, men som så på ulike systemer for å avveie kommunenes oppgaver i forhold til deres inntekter. På et vis har man det i den løpende offentlige debatten, og i konsultasjonsordningen mellom KS og regjeringen, men det kunne ha vært gjort mer systematisk - og med eksperthjelp: Tenk på følgende konklusjon: «Om lag 50 prosent av velferdsstatens oppgaver og forventninger skal imøtekommes av kommunene. Det er prinsipielt viktig at kommunepolitikerne også er med på å håndtere uventede endringer i folks forventninger til politikken.»

Slike forslag kommer vi selvfølgelig aldri til å se - først og fremst fordi det ikke er mulig å tallberegne politiske størrelser, men også fordi både tenkning og virkelighetsoppfatning på dette området er ganske uklar og skiftende fra posisjon til posisjon. De fleste lokalpolitikere føler seg presset av at rikspolitikerne gir løfter som er umulig å holde. De sentrale politikerne skjønner ikke helt denne problemstillingen fordi de føler at velgeroppmerksomheten først og fremst, og i en meget storgrad, går i retning Stortinget.

I tillegg er det vanskelig for sentrale politikere å vite hva Kommune-Norge egentlig vil. For hvem er det som er først i køen for å få flere oppgaver, og hvem er det som stritter mest imot når de skal fratas noe ansvar? Det er de samme ordførerne som klager over de økende forventninger. Det skal vel godt gjøres både å få flere oppgaver og å få et mindre krevende publikum?

Skrevet av: Aslak Bonde