Innsynskravene kommer

Her i landet har vi hittil unngått store skandaler av den typen som har ridd europeiske partier som en mare i flere tiår. Mest kjent er kanskje den ulovlige finansieringen av tyske CDU, som førte til at tidligere forbundskansler Helmut Kohl i 2000 måtte trekke seg som æresformann i partiet.

Europeiske partier har tatt i bruk alle triks i boka for å dekke stadig økende valgkampkostnader: Ulovlige donasjoner, falske fakturaer, regninger for rapporter som ikke er blitt levert, hemmelige bankkontorer i skatteparadiser, hvitvasking av penger. Giverne har fått kickbacks i form av skattelettelser og offentlige kontrakter.

I dette perspektivet blir Senterpartiets tabbe da de mottok 700.000 kroner i strid med partiloven, som en pølse i slaktetida. Men saken var pinlig nok for partiet – både fordi den ble kjent samtidig med statsrådsgavene, og fordi den avdekket at sentrale partifolk ikke kjente reglene. Får vi mange nok saker av denne typen, undergraves tilliten til vårt politiske system.

At gaven i det hele tatt ble offentlig kjent, skyldes den nye partiloven, som trådte i kraft i 2006. Den pålegger partiene å innberette alle inntekter, både offentlig støtte, inntekter fra egen virksomhet og eksterne bidrag – også på fylkes- og kommunenivå. Den forbyr anonyme bidrag – og altså bidrag fra offentlige selskaper. Tallene rapporteres til et sentralt register og offentliggjøres.

Loven sikrer større åpenhet om partienes inntekter, og er slik sett et viktig tiltak mot ulovlig partifinansiering og korrupsjon. Norge får ros for dette av Europarådets antikorrupsjonsorgan GRECO, som overvåker hvordan medlemslandene følger opp konvensjonen mot korrupsjon fra 1999.

Nettopp partifinansiering er av Europarådet utpekt som ett av de største problemområdene innen politisk korrupsjon. Og selv om norske myndigheter i en evaluering fra 2009 berømmes for lovendringene, blir de anbefalt å innføre ytterligere tiltak. De går i hovedsak ut på at også bruken av penger skal innberettes. Årlig utgifter, informasjon om aktiva og gjeld, inntekter og utgifter i forbindelse med valgkampanjer bør rapporteres, anbefaler GRECO, som også vil ha selvstendig revisjon av partiregnskapene og strengere sanksjoner for lovbrudd.

Medlemslandene har fått en utvidet frist på tre år til å ta anbefalingene inn i egne lovverk, slik at vedtak skal være gjort innen februar 2012. Eventuelle endringer i norsk lov blir trolig sendt på høring i løpet av høsten, opplyser Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som har ansvaret på feltet.

De norske partiene får storparten av sine inntekter fra offentlig støtte – i snitt 71 prosent, ifølge tallene for 2009, som nylig ble publisert. Den sjenerøse offentlige støtten kan ses som sikring mot den type tvilsom og ulovlig finansiering som er vanlig i mange andre land. Men nettopp fordi det er «våre skattepenger» som i stor grad betaler regningene, er det også viktig med transparens, innsyn og kontrollmekanismer.

Norge har innført Europaråds-konvensjonen mot korrupsjon til punkt og prikke, og til dels gått lenger enn konvensjonen krever – og slik gitt landet det som i 2003 ble lansert som «verdens strengeste korrupsjonslovgivning». Trolig vil partilovgivningen følge etter.

Selv om norsk partifinansiering er «ren», er det ingen grunn til å være naive, slik vi til dels har vært når det gjelder andre typer politiskkorrupsjon. Regler som sikrer åpenhet og innsyn bør alle se seg tjent med.