Brann- og redningstjenester er et godt eksempel på at tjenesteleveransen blir mer effektivt organisert når man utvider det geografiske virkeområdet, skriver Øivind Brevik.

Illustrasjonsfoto: Robert Schlesinger / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Ingen skam å samarbeide om kommunale tjenester

Samarbeid på tvers av kommuner kan gi bedre og mer effektive tjenester. Et sterkt lokaldemokrati er ikke avhengig av generalistkommuner.

Kommentator Jan Inge Krossli i Kommunal Rapport skriver 22. oktober at generalistkommunen er død. Dette baserer han på at mange kommuner ikke klarer å løse sine oppgaver selv, men er avhengig av hjelp fra andre.

Hvis myndighetene skal gripe inn overfor lokaldemokrati, kan det ikke være en sjablonmessig flytting av tjenester fra små til store kommuner.

Dette er en defensiv tilnærming som antyder at små kommuner er fortapte demokratier som ikke kan levere lovpålagte tjenester innen egne kommunegrenser. Det er imidlertid ikke noe skamfullt i at man må samarbeide om tjenester. Det er snarere en styrke at man løser utfordringer sammen.

Tanken om generalistkommuner står sterkt i Norge, og det er lite som tyder på at myndighetene vil endre grunntanken om at hver kommune helst skal være selvforsynt med grunnleggende tjenester.

Samtidig er det umulig å tegne et norsk kommunekart hvor grensene er optimale for alle tjenester som skal leveres til innbyggere og næringsliv. Det naturgitte geografiske området som er optimalt for driften av et lokalt strømnett, er neppe det samme som for krisehjelp eller avfallshåndtering. Hvis vi forutsetter at myndighetene vil ha generalistkommuner som utgangspunkt, vil det derfor være høyst ineffektivt og direkte sløsing med penger om hver kommune skal gjøre alt selv.

I sin kommentar skriver Krossli at «et mylder av samarbeid kompliserer og svekker den administrative og politiske styringen av tjenestene. Det er en fragmentert og ineffektiv organisering av kommunesektoren».

Det tror jeg er en påstand som ikke har belegg. For det første er det langt mer komplisert å stå i en situasjon hvor man ikke får levert fullgode tjenester. For det andre er politisk styring et spørsmål om kompetanse hos de folkevalgte. Når flere kommuner samarbeider om større fagmiljøer, blir tjenesteleveransen kvalitativt bedre og nettopp mindre fragmentert. Når man utvider et geografisk virkeområde for en tjeneste som blir sjeldnere brukt, blir tjenesteleveransen mer effektivt organisert.

Brann- og redningstjenester er et godt eksempel. Ved at flere kommuner samarbeider, lager man større fagmiljøer som gir bedre rom for fagopplæring, fulltidsstillinger for sentrale og koordinerende ledd som brannsjef, beredskapssjef og forebyggingssjef, og samtidig en lokalt forankret og godt koordinert distribusjon av tjenesten. Interkommunale samarbeid betyr ikke nødvendigvis sentralisering – brannbilen og mannskapene er like tett på ulykkene, men samarbeidet sikrer en mer faglig kompetent tjeneste med bedre beredskap.

Samfunnsbedriftene organiserer en rekke kommunale selskaper, og er overbevist om at samarbeid om interkommunale selskaper eller aksjeselskaper gir bedre og mer effektive tjenester.

Samtidig opplever vi at mange savner mer involvering fra sine eiere, og det er stort behov for opplæring i hvordan man skal utøve eierstyring. Problemet er derfor ikke et demokratisk underskudd ved at kommunene mister mulighet til å styre sine egne tjenester. Snarere er det slik at folkevalgtrollen må dreie i en retning hvor de blir mer profesjonelle på utøvelse av eierskap og styring av disse samarbeidene.

Regjeringen skal sette ned et utvalg for å se nærmere på generalistkommuneprinsippet. Da kommer Samfunnsbedriftene til å følge nøye med. Det er besnærende med kommuner som har optimale grenser for å levere tjenester til innbyggere og næringsliv, men det er en utopi.

Spørsmålet blir derfor hva som er de beste virkemidlene for å hjelpe fram gode tjenesteleveranser. Hvis myndighetene skal gripe inn overfor lokaldemokratiet, kan det ikke skje gjennom en sjablonmessig flytting av tjenester fra små til store kommuner.

Det er viktig å minne om at et vertskommunesamarbeid også vil medføre at man gir fra seg myndighet til en annen kommune. Da er det bedre med lovpålagt interkommunalt samarbeid for kommuner som ikke klarer å levere gode nok tjenester. Lokaldemokratiet kjenner selv innbyggere og næringsliv best, og vil være godt rustet til å finne gode samarbeidspartnere for de mange ulike tjenestene.

Med økt kunnskap om politisk styring av slike samarbeid, vil vi øke både kvalitet og effektivitet ved tjenestene.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.