Utsira har samme lovpålagte oppgaver som store bykommuner, påpeker Sivert Strande Ruud.

Foto: Tone Holmquist
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Generalistprinsipp til besvær?

Det er intuitivt rart, at lille, vakre Utsira, med sine om lag 200 innbyggere, har de samme oppgavene som storkommunene Bergen, Lillestrøm og Drammen.

Generalistprinsippet, som innebærer at alle kommuner – uavhengig av størrelse og ressurser – skal ha det samme lovpålagte ansvaret for å løse oppgaver, har historisk sett vært viktig. Først og fremst fordi det samlet Kommune-Norge inn i et felles felt.

Uavhengig om man er kong Salomo eller Jørgen hattemaker, så skulle man ha samme portefølje og levere de samme tjenestene til innbyggerne. Dette har utvilsomt vært viktig for opprettholdelsen av det spredte bosettingsmønsteret AS Norge har nyttiggjort seg av gjennom tiden.

Hvor farlig er egentlig et oppgavedifferensiert Kommune-Norge?

Dernest har det vært viktig for tilliten til kommuneinstitusjonen. Kommunen skulle være garantisten for tjenestetilbud. De ansvarlige satt i kommunehuset, som man gjerne passerte på vei til butikken eller på vei hjem fra sportsplassen. Det var kort vei til makten. Således begrenset man følelsen av avmakt mot den store mastodont i hovedstaden. Prinsippet var også gunstig for dem; det var nærmest som en samfunnskontrakt for en harmonisk relasjon mellom makt og avmakt mellom forvaltningsnivåene.

Spørsmålet er nå om prinsippet har utspilt sin rolle. Med det som litt sleivete kan sies å være en mislykket kommunereform, er ikke lenger Kommune-Norge et samlet felt. Man lyktes riktignok med å danne flere store enheter, men man beholdt samtidig mange av de små.

Dette har utvilsomt resultert i A- og B-lag blant kommuner. Likhetsidealet, som er selve fundamentet i generalistkommuneprinsippet, vil råtne på rot med dagens kommunestruktur. Det siste årets ulike distriktsopprør er et tegn i tiden på at samfunnskontrakten forvitrer.

Dette er uheldig. Ikke bare for den sammenslåtte kommunen som begrenses fordi den er uforholdsmessig stor i forhold til naboen, eller for den lille kystkommunen som til enhver tid må holde tritt med rettsliggjøring og lovpålagte oppgaver tilpasset større enheter. Det er også uheldig for Norge som helhet.

I perioden 2004–2007 ble det gjennomført flere forsøk med kommunal oppgavedifferensiering. Agenda Utredning konkluderte den gang med at «det er håndterlig for staten å åpne for en slik differensiering og at det er gevinster å hente».

Siden da har mye skjedd, men prinsippet om generalistkommunen består.

Er dette i dag blitt et hinder for utvikling, og på sikt noe som vil sluke det kommunale selvstyret? Ansvar er betinget av kapasitet og ressurser, og i mangel på dette står Robek-listen som et ris bak speilet.

Så hvorfor ikke igangsette et nytt forsøk med oppgavedifferensiering? La noen, om enn kun for en periode, slippe fri. La den lille kystkommunen optimalisere fordelene ved å være nettopp nær og liten. Og la den store bykommunen til det fulle benytte den kompetansegevinsten store fagmiljøer gir. Slik vil man kunne høste erfaringer og på nytt vurdere generalistkommuneprinsippets formålstjenlighet.

For hvor farlig er egentlig et oppgavedifferensiert Kommune-Norge? Ser vi skogen for bare trær? I Jon Hjørneviks dikt «Jeg tenker på kommunen min», heter det at « … kommunen min, du er min eigen hær, … du er meg alltid nær».

Ved dette er det noe vakkert og for meg beskrivende for hva en kommune nettopp skal være. Spørsmålet er om man ved kommunestrukturen som trådte i kraft 1. januar i år, kan få en kommune som er begge deler. Og hvis ikke, så må kommuner – så vel som innbyggere – kunne velge hva de selv vil være.

Kommune-Norge går en vanskelig fremtid i møte, både økonomisk og strukturelt. Konstant er likevel det faktum at kommunene til enhver tid vil være det viktigste forvaltningsnivået for innbyggere i vårt langstrakte land. Kommuneinstitusjonen bør derfor organiseres på en måte som til det fulle utnytter potensialet som ligger i den.

Et nytt forsøk med oppgavedifferensiering bør derfor ønskes derfor velkommen. I påvente av dette « … spør folk rundt meg, kva eg no tenkjer på, dei stivnar litt i maska, når eg svarar så: Eg tenkjer på kommunen min.»

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.