Ideenes små kår

Politiske debatter er nesten alltid temadebatter; klima, skatt, skole, barnevern, landbruk og så videre, og så videre. Det finnes knapt offentlige arenaer der det er diskusjon om den generelle samfunnsutvikling. På Stortinget og på partienes landsmøter hender det riktignok at det er generell politisk debatt med åpen dagsorden, men aktørene vrir også disse diskusjonen over mot enkeltsaker.

Én årsak er at generalistene selv er blitt spesialister – på kommunikasjon og politisk spill. Topp-politikerne og mediene var de som opprinnelig skulle ha ivaretatt helhetstenkningen og fugleperspektivet, men nå er også deres argumentasjon dominert av de enkeltsakene som er ment å symbolisere eller illustrere et eller annet stort som det ikke snakkes så høyt om.

Fragmenteringen av den politiske argumentasjon (og tenkning) skjer selvfølgelig også fordi samfunnet i dag er mye mer spesialisert enn før. Fagfeltene blir delt opp i stadig mindre enheter, med dertil hørende krav om spesialisert kunnskap. Det oppstår fagfellesskap og kunnskapsforståelser som det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved – både for leg og lærd. Skal du forstå pensjonssystemet ordentlig, holder det ikke med økonom-, sosionom- eller juristutdannelse. Du må være pensjonsekspert.

Spesialiseringens gode og dårlige sider er beskrevet av mange, men det er en effekt jeg gjerne skulle ha visst mer om: I hvilken grad bidrar spesialiseringen til disiplinering av den frie tanke? Er det alle de kunnskapsrike spesialistene som – helt uten å ville det – har skylden for at det blir tenkt for lite originalt?

Påstanden om for lite fritenkning er min. Det finnes selvfølgelig ingen akseptert standard for originale innslag i den ellers så trauste samfunnsdebatten. For mange innspill på tvers av sektorer og kunnskapsbarrierer kan fort føre til kaos. Bare se hva som skjedde da statsminister Thorbjørn Jagland og fornyingsminister Terje Rød-Larsen forsøkte å tegne både departementsstrukturer og regjeringserklæringer med nye farger og annerledes figurer. Deres tanker om reform i den politiske arbeidsstil ble sett på som så luftige at de ikke fikk noen annen effekt enn å undergrave Jaglands posisjon.

Det er 15 år siden Jagland ble statsminister. Noen kunne forsøke noe lignende på nytt – for eksempel med klimadebatten. Den dreier seg nå i stor grad om hvor store utslippskutt vi skal/bør ta, hvor mye av det som skal tas hjemme, og om hvordan vi skal balansere bruken av pisk og gulrot. Pisk består av avgifter og restriksjoner, gulrot av subsidier og belønningsordninger som skattefritak og fri kjøring i kollektivfeltet. Argumentene og motsetningene er kjente for alle – det eneste spennende er hvor kompromisset ender.

Norges regnskogsatsing er unntaket som bekrefter regelen. Den er i oppsiktsvekkende stor grad drevet fram av politikere som ville gjøre noe stort for klimaet. Månelandingsprosjektet på Mongstad er mye mer representativt, selv om det er stort i omfang. CO2-prosjektet er et kompromiss mellom sterke nærings- og miljøinteresser som måtte forenes i den rød-grønne regjeringen. De to store tankene som møtte hverandre, var at Statoil ville bygge gasskraftverk og at SV ville være i regjering.

Hvis det hadde vært en større idérikdom i dagens klimadebatt, kunne vi for eksempel ha fått en grunnleggende diskusjon om vårt transportbehov. Temaet ville ha blitt om vi ved å organisere oss annerledes, kunne bruke myemindre tid og krefter på å komme fram og tilbake til hjemmet. Hvor mange arbeidstakere kunne ha hatt hjemmekontor én dag i uken, dersom samfunnet satte det som et politisk mål? Kunne vi bo annerledes? Kunne handelsstanden organisert seg slik at den bare hadde utstillingslokaler tilgjengelig for publikum, mens alle varene ble sendt direkte hjem til oss? Hvorfor har all verdens logistikkeksperter oppmerksomheten vendt mot produksjonen, og ikke mot leveringen av ferdigvarer?

Slike diskusjoner kunne i stor grad knyttes til forestillinger om det gode liv. Dersom Jens Stoltenberg hadde brukt all sin overbevisningskraft på å fortelle velgerne at det går an å leve annerledes både for å redde klimaet og for å ha en mindre stressende hverdag, ville han antakelig gjøre et brakvalg.

Men han gjør ikke det, og jeg tror det i stor grad skyldes at han ikke vil fremstå som naiv. Det er så lett å «ta» politikere som fabulerer. Skjønner han ikke at hjemmekontor er for de ressurssterke, slike som han? Og om han utfordrer handelsstanden til å tenke annerledes, da må han jo legge til rette for det. Dersom det ikke kommer stimuleringstilskudd for nytenkning, blir han fort beskyldt for å skyve ansvaret fra seg.

Og så er det all denne kunnskapen om det som ikke går. Ulempen ved å vite mye om hvordan samfunnet fungerer, er at man også vet mye om hva som ikke vil fungere. Ta melkekartong-brettingen: Et intuitivt godt miljøprosjekt, inntil forskerne begynte å regne på varmtvannsforbruk ved skylling, transport og energibruk ved gjenvinning. Den gode ideen ble etter hvert mindre god.

Lærdommen: Hold de gode ideene for deg selv, så slipper du å måtte svare for alt det du burde ha visst som gjør ideen mindre god.

Skrevet av: Aslak Bonde