Hvorfor så få tilbud om omsorgsbolig?

De siste tiårene har idealet for omsorgstjenestene tatt en ny vending. Det har beveget seg bort fra den tradisjonelle institusjonsomsorgen til omsorgsboliger og hjemmetjenester.

«Hjemme så lenge som mulig», er riktignok et gammelt ideal, men i praksis har det likevel vært institusjonsomsorg som gjelder.

Mens «yngreomsorgen» ble boliggjort med blant annet HVPU-reformen, kom «eldreomsorgen» langt på vei til å fortsette i gamle spor, der storparten av ressursene fortsatt går til institusjonsomsorgen.

Selv om omsorgsboliger har overtatt for aldershjem, har sykehjemmet holdt stand og er fortsatt den største utgiftsposten. Nær tre av fire kroner av eldreomsorgen går til sykehjemmene, og det blir lite igjen til boliger og hjemmetjenester som kunne utsette eller erstatte innleggelse i sykehjem.

Norge skiller seg i så måte fra Sverige og Danmark, som begge har boliggjort eldreomsorgen og har endret sine aldershjem og sykehjem til boliger med hjemmetjenester.

Mangler heldøgns bemanning

Norske «omsorgsboliger» er bare unntaksvis bemannet i en grad som gjør at de kan erstatte sykehjem, og hjemmetjenestene er mangelfulle og prioriterer yngre høyere, til fordel for yngre i omsorgsboliger.

For eldre med omfattende bistandsbehov blir noen få timer med hjemmesykepleie i eget hjem eller omsorgsbolig sjelden nok, og man blir unødig tidlig sluset over i sykehjem.

Mens det er allmenn enighet om at yngre mennesker har krav på et bolig- og hjemmebasert tilbud, er boliggjøring blitt et kontroversielt spørsmål for eldreomsorgens del. Det tradisjonelle sykehjemmet står fortsatt sterkt i befolkningen, ikke minst innenfor eldres egne organisasjoner og i politiske partier som fisker etter stemmer. Sykehjemmet har en sterk stilling i befolkningen; man vet hva man har.

Omsorgsboligene er mindre kjent, og flertallet av dem er uten bemanning. Mange kan derfor være redde for at tilbudet ikke er godt nok; at det blir boliger uten omsorg.

Men i stedet for å styrke tilbudet i omsorgsboligene, satser de fleste kommuner på raske besøk fra hjemmesykepleiere i hjemmetjenesten og full service på sykehjem. Dette er neppe en bærekraftig strategi for et aldrende samfunn.

Motstanden mot endring ser ut til å være særlig sterk i de store byene, som har en sykehjemsdekning i overkant av landsgjennomsnittet, men svært lav dekning av omsorgsboliger.

Vi er bekymret for den ensidige prioriteringen av sykehjem i de store kommunene. Det lave nivået av omsorgsboliger og hjemmetjenester i disse kommunene svekker trolig tilliten til disse alternativene, og skyver etterspørselen ytterligere i retning av sykehjemmet, som er tjenesten som både eldre mennesker og deres pårørende kjenner best og har størst tillit til.

De fleste hadde nok ellers foretrukket en omsorgsbolig for sin egen del, dersom det var hjelp og trygghet nok der.