Hvordan rekruttere nok hender og kloke hoder?

Det understrekes at tjenestene som tilbys den enkelte, skal være kunnskapsbaserte og innebære en helhetlig, aktiv og kreativ omsorg basert på brukerens ønsker og behov.

Spørsmålet er om kommunene med dette lar seg begeistre, slik at lokale fagmiljøer, samt utdannings- og forskningsmiljøer, i større grad utfordres og forpliktes til å stille spørsmål av typen: Hva er brukerne tjent med? Hva mener de selv? Hvilke funksjoner trenger vi å fylle? Hvilke hjelpemidler eller verktøy har vi behov for? Trenger vi mer av det samme? Hva finnes av nyere forskning på det aktuelle området? Hvordan kan vi gjøre oss selv bedre? Har vi tydelige kvalitetskrav? Fungerer rutiner hensiktsmessig?

Kunnskapsbasert praksis innebærer et fagmiljø der man stiller seg disse spørsmålene jevnlig. Første motto: Treffsikre tjenester forutsetter at man stiller relevante spørsmål før man gir svar. Man må blant annet stille seg spørsmål om hvilke funksjoner man trenger å fylle, før man bestemmer seg for å la profesjon være det avgjørende ved nyansettelse.

Med utgangspunkt i den utdannelsen jeg best kjenner til, ser jeg at vernepleierutdanningen, en treårig helse- og sosialarbeiderutdanning, også formelt kvalifiserer til arbeid innenfor felter som for eksempel psykiatri, rehabilitering, og habilitering i barnehage og skole. Dette er felter som tradisjonelt øremerkes sykepleiere og spesialpedagoger. Rehabilitering er et hovedområde innenfor vernepleierutdanningen, med fokus på praktisk bistand, støtte og opplæring i forhold til å mestre dagliglivets aktiviteter. Videre omfatter utdanningen medisinsk oppfølging og opptrening av ulike ferdigheter og utvikling av egen mestring, i forhold til kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne.

De ulike utdanningene på høyskolenivå innehar også grader av faglig fordypning som kan tenkes å vektlegges større betydning ved ansettelse. Med den nye helsefagarbeiderutdanningen kan det også gis endrede muligheter i praksis når det gjelder differensiering av oppgaver og ansvarsområder i forhold til høyskoleutdannet personell.

Andre motto: Tenk mer utradisjonelt ved ansettelser av personell.

Omsorgsyrkene konkurrerer sterkt med moteyrker innenfor mediene, design, teknologi mv. Dette er områder som gjerne scorer høyt når det gjelder mulighet til fleksibilitet og kreativitet, noe som viser seg å være vel så avgjørende som lønn når man skal planlegge sitt utdannelsesløp.

Omsorgsyrkene sliter i stor grad med et «satt» og til dels ukult omdømme. Men det finnes ulike unntak og oppfatninger, blant annet fengselet som nylig ansatte en filosof og en kunstner som en del av miljøarbeidet, og psykiatritilbudet som skreddersys til barn og unge med atferdsproblemer, der hjelperen kommer hjem til deg, og familie og nettverk trekkes med i behandlingen (Aftenposten 29. august 06).

Tredje motto: Dersom man skal lykkes både i å rekruttere og beholde engasjerte og kloke hoder i omsorgsyrkene, er det avgjørende at man har et regelverk, sentrale og lokale politikere, og nøkkelpersoner i fagfeltet som er villige til og har mot til å applaudere ildsjeler og utradisjonelle løsninger.

Interesseorganisasjoner, brukere og pårørende er ofte svært tydelige på hvilke kvaliteter og resultater de forventer av tjenesteytere. Dette bør ofte lyttes bedre til. Dokumentar filmen Jenta fra Oz, som nylig ble vist på NRK, belyste blant annet dette gjennom kampen for et likeverdig opplæringstilbud til funksjonshemmede barn.

Aftenposten viste 19. januar i år til en brukerundersøkelse i regi av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, der det fremkommer at én av fire psykiatriske pasienter har liten eller ingen nytte av behandlingen. En fylkesleder i Mental helse står her fram og uttaler at brukerinvolvering er avgjørende for utfall av behandling. Disse eksemplene er med på å avsløre at nødvendigeog relevante spørsmål som bør stilles i en profesjonell kunnskapsbasert praksis, ikke forekommer i tilstrekkelig grad.

Fjerde motto: Virkningsfulle tiltak forutsetter brukerinvolvering og ofte et samarbeid med familie og nettverk. Dersom disse forholdene ligger implisitt i omsorgsplanen som ble fremlagt denne høsten, er det grunnlag for optimisme når det gjelder å rekruttere nok hender og kloke hoder til omsorgsyrkene. Det kan også bidra til en økende grad av begeistring og stolthet for dem som allerede har valgt omsorgsyrket, og for dem som skal ta avgjørende valg fremover.