Offentlige målinger av læringsresultater og trivsel er ikke bare viktig for skolefolk. Tilgang til data har ført til større interesse for innholdet i skolen blant kommunepolitikerne, som er skoleeierne, skriver Bjørn Brox.

Offentlige målinger av læringsresultater og trivsel er ikke bare viktig for skolefolk. Tilgang til data har ført til større interesse for innholdet i skolen blant kommunepolitikerne, som er skoleeierne, skriver Bjørn Brox.

Foto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Hvis Kommunebarometeret er for dårlig – hva er alternativet?

Hvis vi forkaster Kommunebarometeret, bør vi ha et bedre verktøy å vise til.

Steffen Handal kommer med flere angrep på målinger av kvalitet i grunnskolen i Kommunal Rapport 9. november.

Kommunebarometeret måler kvalitet i grunnskolen på en «forenklet måte», og publiseringen av slike målinger gjør det vanskeligere for skoleverket å gjøre barn og unge til gagns mennesker, skriver han.

Lokalpolitikerne setter pris på å vite hvordan elevene trives og utvikler seg sosialt og faglig.

Agenda Kaupang har benyttet Kommunebarometeret fra Kommunal Rapport for å sammenligne kvaliteten i grunnskolen. Kommunebarometeret legger mest vekt på læringsutbyttet, trivselen og lærernes kompetanse.

Jeg er enig med Handal i at målingen har noen svakheter. Kommunebarometeret korrigerer ikke skoleresultatene for elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. Det er et akseptert faktum at elevenes bakgrunn har betydning for skoleresultatene. Om det har så stor betydning som Handal påstår («over halvparten»), er et annet spørsmål.

Jeg er sikker på at Steffen Handal og Agenda Kaupang har det samme målet, nemlig å bidra til at kvaliteten i skolen blir så god som mulig. At ungene lærer det de trenger for å bli til nytte i samfunnet («bli gangs mennesker»). At skolen gir ungene et stimulerende og trygt skolemiljø.

Det er her målingene kommer inn. Det er viktig å sammenligne læringsutbyttet og trivselen i grunnskolen. Ikke for å lage underholdning i avisene eller henge ut dem som ikke får det til, men for å lage bedre kommunale tjenester.

Jeg antar vi er enige om at utviklingen av offentlige tjenester skal være bygd på fakta. Vi skal bruke evidensbaserte metoder for å forbedre tjenestene. Dette betyr å jobbe etter prøve og feile-metoden. Man forsøker en løsning, sjekker resultatet og forkaster løsningen dersom den ikke virker. Da må man prøve en annen metode.

Denne prosessen med å eliminere dårlige løsninger krever både fantasi og selvkritisk sans. Slik får man framgang, både i kommunale tjenester og i vitenskapen, der dette kalles den hypotetisk-deduktive metoden.

Det er ved prøving og feiling at mennesket kom til månen og vi fikk internett. Jeg klarer ikke å se at kommunale tjenester kan forbedres etter andre prinsipper. Prøve og feile-metoden krever systematisk innsamling av data. Vi trenger målbare resultater og stadige målinger for å finne ut om vi er på riktig spor. Så får vi heller ha en dialog om omfanget av målinger og kvaliteten på disse.

Steffen Handal mener Kommunebarometerets kvalitetsmåling er for enkel. Ja vel, det kan hende. Men hvis vi forkaster Kommunebarometeret, bør vi ha et bedre verktøy å vise til. Så langt har ikke Steffen Handal vist fram et alternativ.

Offentlige målinger av læringsresultater og trivsel er ikke bare viktig for skolefolk. Tilgang til data har ført til større interesse for innholdet i skolen blant kommunepolitikerne, som er skoleeierne.

Lokalpolitikerne setter pris på å vite hvordan elevene trives og utvikler seg sosialt og faglig. Det er flott. Både skolen og alle andre som leverer kommunale tjenester trenger eiere som stiller krav og heier på fremgang. Da blir det ekstra morsomt å levere gode resultater.