Vår erfaring som ledere og lærere i utdanningssektoren er at samarbeid og nettverksbygging er det som fremmer kvalitet – ikke rangering og konkurranse, skriver Steffen Handal.

Vår erfaring som ledere og lærere i utdanningssektoren er at samarbeid og nettverksbygging er det som fremmer kvalitet – ikke rangering og konkurranse, skriver Steffen Handal.

Illustrasjonsfoto: Magnus Knutsen Bjørke
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Rangering som politisk metode

Når kvaliteten på en tjeneste er nært knyttet til den tiden tjenesteyteren kan tilbringe sammen med tjenestemottakeren, blir ressursinnsatsen svært viktig.

Bjørn Brox i Agenda Kaupang har svartmin kritikk av hvordan man rangerer kvaliteten på ledelse og drift i kommunesektoren.

Brox skriver at deres hypotese er at ledelse, organisering og arbeidsmetoder er like viktig som høy ressursinnsats for å skape resultater. Men dette er vi trolig ikke uenige om.

Vår erfaring som ledere og lærere i utdanningssektoren er at samarbeid og nettverksbygging er det som fremmer kvalitet.

Mitt poeng er imidlertid at når kvaliteten på en tjeneste er nært knyttet til den tiden tjenesteyteren kan tilbringe sammen med tjenestemottakeren, så blir ressursinnsatsen svært viktig. Derfor er også rettigheter knyttet til omfanget av undervisning og forholdet mellom antall elever og lærere av de viktigste som er regulert i opplæringsloven. Det siste gjelder også for barn i barnehagene.

Kommunebarometeret og Agenda Kaupangs rangering av de beste og mest effektive kommunene inngår i global megatrend som er nært knyttet til nyliberalismen og digitalisering. Det blir produsert stadig flere data som påstås å gi et riktig bilde av kvaliteten på offentlige tjenester. Og når disse dataene brukes til å rangere kvaliteten av tilbudet i barnehager, skoler, kommuner og fylkeskommuner, er det implisitte signalet at konkurranse om å klatre på rankingen i seg selv vil skape bedre resultater.

Dette er forestillinger som på utdanningsområdet ikke har holdt stikk, snarere tvert imot.

OECD, som kanskje har vært den viktigste internasjonale pådriveren for å produsere denne typen rangeringer, har nå gjennomført den kjente PISA-undersøkelsen i 20 år uten at de gjennomsnittlige og sammenlignbare resultatene har blitt bedre, snarere tvert imot.

Til gjengjeld har denne typen undersøkelser ført til fordummende politikerutsagn av typen at målet for utdanningspolitikken er et rangeringsmål.

Brox viser til at Kommunebarometeret inneholder en rekke typer kvalitetsindikatorer. Men da er det viktig å huske at internasjonal utdanningsforskning er rimelig samstemt om at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn forklarer minst 50 prosent av forskjellene i elevresultater. Og selv når en søker å justere slike elevresultater for denne påvirkningen, viser SSBs gjennomgang av de såkalte skolebidragsundersøkelsene at resultatene har lav pålitelighet.

Vår erfaring som ledere og lærere i utdanningssektoren er at samarbeid og nettverksbygging er det som fremmer kvalitet, ikke rangering og konkurranse. Å gjøre barn og unge til gagns mennesker både for seg selv og samfunnet, er en kompleks oppgave som bare blir vanskeligere dersom politikere og presse framstiller kvaliteten på arbeidet og resultatene på så forenklede måter, som er tilfellet i Agenda Kaupangs rangering.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.