Hvem skal legge ned hva og hvorfor?

Til tross for mangeårig debatt om fylkeskommunenes framtid, og til tross for at større deler av vårt politiske nasjonale styringssystem (Stortinget) ønsker nedleggelse av det regionale nivå, er det bare én av representantene i Oppgavefordelingsutvalget som støtter en nedleggelse.

Et meget klart flertall går inn for å opprettholde det regionale nivå, men med færre enheter og utvidet virksomhets- og myndighetsområde. Uansett beveggrunnene for å legge ned det regionale nivå er det interessant å se på alternativene. Blant forkjemperne for at Norge kun skal ha to forvaltningsnivå unngår man behendig å si noe om at dette i alle fall forutsetter en annen kommunestruktur, og at denne må legges til rette for en forsterket kontroll og overstyring fra det statlige regionale nivå (fylkeskommunen).

Det er etter min mening hevet over tvil at man relativt enkelt kan fjernstyre det aller meste fra regjeringskvartalet. Med en befolkning på 4,5 millioner sier det seg selv at det er mulig med stor grad av sentral styring og kontroll.

Men da klarer man ikke samtidig å halvere antall direktorater og tilsyn. Dette er jo samtidig signalet fra statsråden i Administrasjonsdepartementet. Hvis man oppnår statlig stordrift av sykehus, er det sannsynlig nødvendig med et større statlig sykehusdirektorat, eller det kan kalles statlig sykehusforvaltning. Denne forvaltningen skal i neste omgang kontrolleres av et stadig større statlig helsetilsyn.

At dette skal ses på som en enorm modernisering og effektivisering, etter det vi har sett av statlig sykehusdrift, er for en del av oss mer enn et tankekors. De siste års erfaring med et nytt Rikshospital trodde jeg hadde satt spor som skremte. Men at mange innenfor helsevesenet ønsker seg større grad av nærhet til den statlige «pengebinge», er det derimot meget lett å forstå.

Når alt dette er sagt, må jeg samtidig understreke at svært mye innenfor offentlig forvaltning kan bli bedre. Det er etter min mening utvilsomt behov for omfattende strukturendringer, både når det gjelder kommuner og fylkeskommuner. Men så langt synes svært få - med hederlig, ferskt unntak av statsråd Kosmo - å være opptatt av statlig forvaltning. Er det stadige omkvedet om å legge ned fylkeskommunen mer å betrakte som en lynavleder, fordi man derved slipper å gå løs på utfordringer som står i kø utenfor egen dør?

Men de fleste ser at en minimumsforutsetning for å overføre nye oppgaver, for eksempel den videregående opplæring, til kommunene, er en helt annen kommunestruktur. Og det er her en del av oss tviler på beslutnings- og handlingskompetansen hos en del sentralt plasserte politikere. Når man i nasjonalforsamlingen ikke engang tør nærme seg spørsmålet om en omfattende kommunestrukturreform, er det dessverre lite sannsynlig at interkommunalt samarbeid kan bli løsningen for hvordan vår videregående opplæring skal utformes i vårt nye hundreår.

Men de største problemene vil ramme hele sektoren generelt og sykehusene og deres drift spesielt. Ikke fordi vi skal late som dette per i dag er problemfritt. Både forventninger og medisinsk teknologi ligger langt foran det vårt norske storsamfunn så langt har vært villig til å bruke på helse.

Og selv om vi la inn en økning på 20 prosent i den innsatsstyrte finansieringen (om lag 5-6 milliarder kroner) vil det i løpet av noen få måneder fortsatt melde seg ventelister og nye «mangler». I tillegg vil fristilling og selskapsdannelser raskt vise oss at 20-30 lokalsykehus ikke vil overleve i den fristilte og markedsorienterte nye verden. Spesielt interessant ville det være å få vite noe mer om hvem som skulle sitte i styrene av disse nye organisasjonene som skulle drive norske sykehus.

Etter grundig overveielse er jeg kommet fram til følgende: Ethvert forsvar av det regionale nivåvil mistenkeliggjøres med utgangspunkt i at fylkespolitikerne våre slåss for status, posisjoner og godtgjøring, og at den nærmeste vedtatte udugelige administrasjonen slåss for jobbene sine..

Stadig flere av oss blir fristet av tanken på å kunne lene seg tilbake og betrakte det kostbare eksperimentet det vil bli å legge ned hele det regionale forvaltningsnivået! I tillegg vil kaosledelsesbegrepet få enda en ny dimensjon.

Skrevet av: Per Espeli