Hvem skal hoppe i nye Holmenkollen?

Holmenkollen er Norges mest besøkte turistmål og blant verdens mest kjente idrettsanlegg. Neste år skal bakken rives for å gjøre klar til et moderne og framtidsrettet anlegg, som blir arena for VM på ski i 2011. Nylig presenterte byrådet i Oslo planene for det nye anlegget, med en prislapp på 581 millioner kroner.

Planene for nye Holmenkollen uttrykker en sterk politisk vilje til å prioritere idrett i Oslo kommune. Det handler også om å fornye og videreføre et symbol for norsk ski- og idrettskultur. Begeistringen fra OL i 1952, VM på ski i 1966 og 1982 og OL på Lillehammer i 1994 inngår i nasjonens kollektive hukommelse. Det nye anlegget legger til rette for store begivenheter i mange tiår framover.

Men hva med hopperne? Hvem sørger for at det også i framtida finnes skihoppere som kan sette utfor i den nye hoppbakken?

Spørsmålet berører dilemmaene som må håndteres i den norske modellen for idrettsorganisering. Stat og kommune finansierer anlegg, mens den frivillige innsatsen i idrettslagene organiserer aktivitetstilbudene.

Hvis den desentraliserte anleggsstrukturen blir for tungdreven og umoderne, vil det kunne ta knekken på flere av de sårbare miljøene som i dag holder liv i grunnplanet i norsk hoppsport. Her er det dugnadsinnsats og tidkrevende bakkepreparering som gjelder.

De store investeringene som nå skal gjennomføres i Holmenkollen, er en sjelden anledning til å avhjelpe en vanskelig anleggssituasjon i hovedstadsområdet. Det blir lenge til neste investering på mange hundre millioner i et norsk hoppanlegg. Derfor bør kommunen i sine planer anstrenge seg for å integrere flere hensyn enn arrangementsmessige krav til VM og treningsmuligheter for junior- og elitehoppere.

Men byrådets planer tyder ikke på at muligheten gripes. Dermed blir det ikke lettere å sikre etterveksten av norske jenter og gutter som kan sørge for jubel med lange svev i Holmenkollen.

Skimiljøet har ønsket et helårsanlegg med bakker i flere størrelser i tilknytning til den nye normalbakken på Midtstuen, som skal bygges til VM. Stordriftsfordeler både i anleggs- og driftsfasen kan minimere kostnadene. I et slikt anlegg kan langsiktig rekruttering kombineres med tilrettelegging for toppidrett, barn og unge kan trene i samme anlegg som seniorer, elitehoppere og landslagsutøvere.

Norge har i dag ingen slike anlegg, mens det bl.a. i Frankrike, Italia, Tyskland og Polen finnes flere. Da Norges Skiforbund sist sommer arrangerte nasjonal samling for hoppere i alle aldersgrupper, måtte samlingen legges til Zakopane i Polen. Det ville nok vært enda gjevere å samles fra alle kanter av landet for å hoppe i Kollen.

Oslo, Trondheim og Tromsø kommuner ønsker å arrangere olympiske vinterleker i 2018. Uansett hvilken by som blir norsk kandidat, vil vertskommunen møte lignende utfordringer i planleggingen: Hvordan sørge for at de store investeringene også har verdi i en bred idrettspolitisk satsing som kommer barn og unge til gode?

Mange idrettsanlegg er tilgjengelige for brede grupper på alle idrettslige nivåer og for alle aldersgrupper. Alpinanlegg landet rundt, skøytebaner, lysløyper, hockeyhaller, svømmehaller, fotballbaner og friidrettsbaner mv. kan brukes av internasjonale stjerner så vel som nybegynnere og mosjonister, i pakt med idrettsorganisatoren Rolf Hofmos idealer om breddeidrett. Men i Holmenkollen slipper naturlig nok bare de kvalifiserte til, kanskje en håndfull av landets beste 15-åringer, samt junior- og seniorhoppere. For å oppnå et slikt nivå må de utvikle teknikken og ferdighetene ved å gå gradene i mindre bakker fra åtte- tiårsalderen.

Et moderne hoppsenter for helårs bruk plassert i landets hovedstad, i sentrum for en storbyregion som vokser, vil få en stor idrettslig bruk. Det vil legge grunnlaget for at idrettsmiljøene kan konsentrerer seg mer om åutvikle aktivitetstilbud enn å oppsøke fjerntliggende anlegg eller bruke mesterparten av tida på å sette bakker i stand. Idrettsmiljøene selv har tatt konsekvensene av situasjonen og gått sammen i regionale team. Det er viktig at kommunene som idrettspolitiske aktører også ser ut over egne grenser og bygger opp om moderne regionale anlegg for breddeidrett og rekruttering.

Hoppmiljøene land og strand rundt viderefører en nasjonal kulturarv som verdsettes høyt. Skihopping er en av de mest populære publikumsidrettene på TV, og hopprennet i Holmenkollen er jevnlig en av de største publikumsansamlingene i Norge. Men rekrutteringen til hoppsporten er altså ingen selvfølge.

VM på ski i 2011 inngår i en bred strategi fra Oslo kommune der kultur og idrett, internasjonal profilering og et innovativt næringsliv skal gjøre Oslo til en attraktiv og internasjonalt konkurransedyktig storby, basert på prinsippene for bærekraftig og miljøvennlig utvikling. Oppfordringen må være at kommunen ikke glemmer det primære utgangspunktet, nemlig at det skal bygges et hoppanlegg og et langrennsstadion som kan ha bred bruksmulighet og sikre rekruttering i alle hverdagene utenom mesterskapsdagene. Det kan komme til å bli viktig for å realisere ønskene om framtidige folkefester med norske hoppere i Holmenkollen.

Den nye bakken blir et av hovedstadens fremste signalanlegg. Den skal stå i 100 år. Noen burde benytte anledningen til å presentere en langsiktig idrettspolitisk strategi.

Kulturbyråden i Oslo benyttet i stedet lanseringen til å forklare at det ikke blir noen restaurant i det nye hopptårnet. Byråden markedsførte ellers rivingen av den gamle Holmenkollbakken som en spektakulær begivenhet av internasjonal interesse, men i det lange løp er dristige svev viktigere enn fallende tårn for Holmenkollen som en internasjonal attraksjon.