Hvem kan lede KrF ut av ørkenen?

Presset som har bygget seg opp mot partilederen i år, kulminerte i helgen med at han varslet sin avgang på kommende landsmøte. Ikke bare har de voldsomme samarbeidsproblemene i partiledelsen hemmet partiet, men få ser Høybråten som den karismatiske, fornyende politikeren som kan gi KrF et sårt tiltrengt modernisert image.

Det ironiske i situasjonen er at det er nettopp i de konservative delene av kristenmiljøet, der Høybråten står sterkt, at partiet fortsatt har relativt god oppslutning. Det er Dagfinn Høybråten, ikke Inger Lise Hansen, som har appellert til det stadig skrumpende grunnfjellet i partiet. KrF har 60 prosent av sine 778 kommunestyrerepresentanter på Agder og i de fire vestlandsfylkene. I 316 kommuner har partiet to, en eller ingen representanter. Siden storhetstiden under ledelse av Kjell Magne Bondevik, har partiet vært på en vei som leder rakt tilbake til partiets opprinnelse – som et vestlandsparti som spiller en helt marginal rolle i nasjonal politikk.

Partiet har 22 ordførere, det laveste siden 1963. I 2007 fikk partiet en oppslutning på 6,4 %. Nå vaker KrF like over Stortingets sperregrense på 4 %. Skulle det bli valgresultatet i lokalvalget, vil vi antakelig se at partiet holder stand i noen få, viktige kommuner på Vestlandet og på Agder. Utover det kan partiet risikere å stå ribbet tilbake.

Vi lever i et sekularisert samfunn, og selv om vi fortsatt har en statskirke er det svært få som går til valgurnene neste år med utgangspunkt i å vedlikeholde en statsreligion, eller som kommer til å stemme KrF fordi de er redde for at kristendommen må vike for islam (de velgerne havner sannsynligvis i andre partier). Partiet har ikke noen sak som både skiller det fra de andre sentrumspartiene, og som velgerne synes er viktig nok til at det avgjør deres partivalg.

Dette problemet vedvarer, uansett om partilederen er Dagfinn Høybråten eller en annen. Knut Arild Hareide, favoritt til å overta ledervervet på landsmøtet til våren, kan gi partiet medvind inn i valgkampen neste år, men det er neppe nok.

For å nå flere velgere i sentrum trenger partiet en ny vinnersak, som kontantstøtten. Partiet rives mellom konservative kristne som frykter at islam skal få en dominerende stilling i Norge, og mer liberale krefter. KrF har nok et betydelig potensial som konkurrent til Fremskrittspartiet om islamskeptiske velgere, men det ville gi partiet en helt ny profil.

Når organisasjoner sliter og strides internt, er gjerne det å skifte lederskap den mest effektive måten å komme seg videre på. Uten ny begeistring internt i KrF, ville det være umulig å føre noen valgkamp som kunne sjarmere velgerne. Det kan være et godt argument for at Høybråten nå gjør det rette for partiet ved å tre til side.

Så spørs det om partiet kan fornye programmet sitt på en slik måte at det kan bevise at det igjen kan ha en nasjonal appell – eller om det etter kommunevalget vil bli karakterisert som et rent «bedehusparti» som bare har oppslutning i Bibelbeltet.