Hvem eier mitt liv?

Nei - svært mange kommuner bryter den første artikkelen i menneskerettighetene. Jeg som er funksjonshemmet og trenger assistanse, har ikke frihet. Mange kommuneansatte mener at de skal ha makt til å bestemme over de mest grunnleggende tingene i livet: Når jeg skal stå opp, når jeg skal legge meg, når jeg skal få gå på do. De vil ha retten og makten til å planlegge mitt liv. Derfor er de negative til en rettighetsfesting av borgerstyrt personlig assistanse. De frykter en flytting av makt fra kommunen og over til enkeltmennesket. Det vil de ikke ha noe av. De mener de vet hva som er best for meg. Uansett.

I dag har kommuner makt til å si ja eller nei til at jeg kan få dekket assistansebehovet mitt gjennom borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Tenk deg en stortingsrepresentant i rullestol: Kommuner kan i dag faktisk nekte vedkommende å styre sin egen hverdag og sin egen assistanse. Kommunen har faktisk makt til, og lov til, å bestemme hvem som skal assistere han i dusjen og når han skal få assistanse til å dusje!

Slik degraderes vi som har et assistansebehov, og slik fratas vi vårt menneskeverd. Vi fratas retten til å gjøre selvstendige valg, fordi kommuner med loven i hånd kan overprøve vår integritet og vår selvbestemmelsesrett. Vi fratas retten til å være frie borgere i samfunnet - bare på grunn av vår funksjonsnedsettelse. Og det er ikke engang forbudt.

Dette er et klart brudd på menneskerettighetene! Derfor må borgerstyrt personlig assistanse rettighetsfestes, slik at alle borgere i samfunnet får mulighet til å delta i samfunnet. Da først kan vi oppfylle de forpliktelsene vi har skrevet under på.

BPA handler om menneskerettigheter og menneskeverd. Slik at jeg også kan få eie mitt eget liv. Da lovforslaget i høst var på høring, sa 70 prosent ja til rettighetsfesting. Vi stoler på at Stortinget gjør som de har lovet, nemlig å rettighetsfeste BPA snarest!

Skrevet av: Aage Gjesdal