Hva skjer med regionreformen?

Norge er i praksis mye mer sentralisert og hovedstadsdominert enn motstanderne av endringer i kommunestrukturen vil erkjenne. Statsråd Jan Tore Sanner har rett i at lokaldemokratiet er «under press fra statlig styring», som han uttalte i et debattinnlegg i Klassekampen 30. januar.

Når han i innlegget videre viste til samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som trygg ryggdekning for en lokalpolitisk reform, har han fortsatt sitt på det tørre. Men når statsråden så opplyste at regjeringen skal «legge fram en stortingsmelding til våren som ser på hvordan vi kan flytte mer makt og ansvar til større kommuner», uten å nevne regionreformen, er det behov for en påminnelse.

Påminnelsen blir desto mer nødvendig i lys av at temaet kommunereform ble presentert på den årlige Kontrollutvalgskonferansen nylig uten at det der overhodet ble nevnt at dette også innebærer en regionreform.

Da jeg etterlyste temaet i form av spørsmål fra salen, ble problemstillingen kommentert som nærmest irrelevant av den ene innlederen, forsker Jan Erling Klausen (NIBR). Men da hans, noe sarkastiske, kommentar var rettet mot dagens fylkeskommuner, ble det svaret hans som var irrelevant. En regionreform innebærer jo nettopp at fylkeskommunene skal erstattes av et nytt og mer politisk vitalt folkevalgt nivå.

Det er velkjent at Høyre og Frp helst ville fjerne fylkeskommunen som forvaltningsnivå, men uten å erstatte den med et nytt nivå mellom kommune og stat. Store bykommuner og fortsatt utstrakt interkommunalt samarbeid, for øvrig en både oppskrytt og udemokratisk ordning, skulle være nok til å sikre mer desentralisering av oppgaver og myndighet. Dette var imidlertid klart i strid med synspunktene i KrF og Venstre.

I juni i fjor ble så regjeringspartiene og de to samarbeidspartiene enige om at det fortsatt skal være tre folkevalgte nivåer i Norge. Møreforsking fikk i oppgave å utrede alternative regionale folkevalgte modeller. Utredningen kom like før årsskiftet og presenterer fem temmelig ulike alternativer.

Uten å ha endelig konkludert, først må oppgavefordelingen mellom de tre nivåene avklares, har Venstre særlig merket seg den såkalte landsdelsmodellen. Den innebærer at dagens fylkeskommuner blir erstattet med sju folkevalgte regioner, samt at det blir et betydelig færre antall kommuner enn det er i dag.

Hordaland Venstre vedtok nylig på sitt årsmøte å arbeide for en ny vestlandsregion bestående av Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Dette er et eksempel på en stor og slagkraftig region som, i motsetning til dagens fylkeskommuner, vil være i stand til å motta substansielle overføringer av makt fra det statlige nivå. De nye regionene bør få ansvaret for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene, samt overta det statlige barnevernet (Bufetat).

Det vil også være aktuelt å overta oppgaver fra andre statlige myndigheter, samt de mer skjønnsmessige/politiske oppgaver fra fylkesmannsembetene. Fylkesmannen bør konsentrere seg om faglig veiledning og tilsyn av kommunene. I tillegg kan regionene videreføre dagens fylkeskommunale ansvar for samferdsel og videregående opplæring, foruten utforme en regional kultur- og næringspolitikk, en regional areal- og miljøpolitikk, samt gis ansvaret for regional beredskap og sikkerhet.

Dette er grep som vil bety en omfattende og reell maktoverføring fra dagens statlige regionale tjenestenivå til et folkevalgt regionnivå. Dette vil være i tråd med de beste intensjoner med reformarbeidet. Skal reformene ha noen hensikt, må resultatet bli en synlig demokratireform snarere enn en ren teknokratisk forvaltningsreform.

Innenfor en slik regionmodell som her skisseres, kan de største bykommunene eventuelt håndtere noen regionfunksjoner, mens de øvrige kommuner, i en forstørret og mer robust utgave enn dagens, også vil kunne få nye oppgaver og økt innflytelse.

I den forbindelse må vi ta et oppgjør med generalistkommuneprinsippet. Kommunene er og vil forbli ulike med ulike forutsetninger for å løse ulike oppgaver. Det er mer demokratisk å differensiere oppgavene enn å satse på ytterligere udemokratisk interkommunalt samarbeid, fordi den enkelte kommune ikke makter en oppgave alene.

Et nytt regionalt folkevalgt nivå er uansett en forutsetning for Venstres støtte til regjeringens lokalpolitiske reformarbeid. Så, hva skjer med regionreformen, statsråd Sanner?