Fra utredningene kan vi lese at Viken fylkeskommune frykter en økt belastning på sine medarbeidere som følge av forventet tap av kompetanse og nøkkelpersonell, samt utfordrende rekrutteringsprosesser i fylkesadministrasjonen, skriver André N. Skjelstad.

Fra utredningene kan vi lese at Viken fylkeskommune frykter en økt belastning på sine medarbeidere som følge av forventet tap av kompetanse og nøkkelpersonell, samt utfordrende rekrutteringsprosesser i fylkesadministrasjonen, skriver André N. Skjelstad.

Foto: Javad Parsa / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Hva sitter vi igjen med etter dette?

Etter alle omkampene om region- og kommunereformene, sitter vi igjen med en tapt mulighet.

Regjeringen har startet en prosess med å reversere deler av regionreformen og kommunereformen. Tilbake sitter en rekke ansatte og fagpersoner i fylkene som har vært med på en krevende sammenslåing, og går en like krevende oppsplitting i møte.

Mange ansatte orker ikke tanken på en ny runde med omorganisering og flytting, for ikke å snakke om alle oppgavene som må gjøres på nytt.

Det er betimelig å spørre seg hva vi sitter igjen med når alle omkamper er tatt.

Senterpartiet gjorde motstand mot reformer til en hovedsak i sin valgkamp inn mot 2021. Nå sliter de med konsekvensene av egen politikk.

Det er en del av demokratiet at nye regjeringer kan endre på vedtak og gjøre ting på sin måte. Men det utfordrer måten vi driver politikk på i Norge når man bruker mer energi på å reversere framfor å bygge videre på og kanskje forbedre det som er gjort.

Støre-regjeringen kunne ha valgt å akseptere at Norge nå hadde en annen fylkesinndeling enn før, og lagt fram forslag om overføring av flere oppgaver og styrking av det regionale, folkevalgte nivået.

I stedet begynte de en reverseringspolitikk som skaper enorme forskjeller mellom fylkene i innbyggertall, noe som igjen gjør det vanskeligere å flytte de samme oppgavene fra staten til fylkene.

De største fylkene er klare til å påta seg mer ansvar og makt, mens de minste er enda mer sårbare enn før.

I Hurdalsplattformen la regjeringen fram en prosess for deling av fylker og kommuner som ønsket det, og flere fylker valgte å utrede deling.

Fra utredningene kan vi lese at Viken fylkeskommune frykter en økt belastning på sine medarbeidere som følge av forventet tap av kompetanse og nøkkelpersonell, samt utfordrende rekrutteringsprosesser i fylkesadministrasjonen. Ifølge fylkesadministrasjonens utredning vil en deling av fylket innebære flere risikofaktorer som kan ha negativ effekt på arbeidsmiljøet.

Også Vestfold og Telemark oppgir en frykt for å miste nøkkelpersonell ved deling av fylket, spesielt innen samferdselssektoren. I forbindelse med regionreformen ble store deler av veiadministrasjonen overført til fylkene fra Statens vegvesen. Svekkede fagmiljøer vil gi store utfordringer med å løse oppgaver som utbygging, drift, vedlikehold og forvaltning av fylkesveiene, ifølge fylket selv.

Viken anslår også at det er sannsynlig at mindre tilgjengelige ressurser i stabs- og støttefunksjoner vil kunne få merkbare konsekvenser for tjenesteproduksjon.

Vestfold og Telemark skriver også at en deling vil kunne være negativt med tanke på pedagogisk og administrativ støtte i videregående opplæring. Sammenslåingen har gitt mulighet til å profesjonalisere og spesialisere både den pedagogiske og administrative siden knyttet til skolenes drift, blant annet innen inntak, eksamen, skoleadministrasjon og kvalitetsarbeid. Dette gjelder også innen fagopplæring og voksenopplæring. En deling vil antakelig føre til økt ressursbehov.

Mye av det samme gjør seg gjeldende for pedagogisk-psykologisk tjeneste og oppfølgingstjenesten, der en deling vil få konsekvenser for fagmiljø, ressursbehov og organisering av tjenesten.

Det er en klar risiko for at en eventuell fylkesoppdeling vil forsinke og være til hinder for å nå både nasjonale og regionale mål som er satt for fylkeskommunen innen 2030. Blant annet skriver Viken at en delings- og etableringsprosess for tre nye fylkeskommuner vil svekke arbeidet med å nå bærekraftsmålene mot 2030.

Vestfold og Telemark skriver i sin utredning at samarbeidet som er skapt mellom de to tidligere fylkene for å jobbe med bærekraftsmålene, vil måtte starte på nytt, og at arbeidet vil bli mer krevende å koordinere enn før.

Som sagt: Det er betimelig å stille spørsmål om hva vi sitter igjen med etter dette.

Mange ansatte i fylkene har vært gjennom en krevende sammenslåingsprosess, og har etablert nye arbeidsmiljøer og fagmiljøer for å løse felles oppgaver. Mange ansatte orker ikke tanken på en ny runde med omorganisering og flytting, for ikke å snakke om alle oppgavene som må gjøres på nytt.

Hadde regjeringen heller akseptert at reformen var gjennomført, og jobbet med å videreutvikle det nye, kunne man ha styrket fagmiljøene, overført flere oppgaver til fylkene og skapt bedre tjenester for innbyggerne innen videregående opplæring, samferdsel, kollektiv og tannhelse. Nå sitter vi igjen med en tapt mulighet.