Hva når avisene ikke leses?

Færre og færre leser avisen på papir. Flere og flere leser nettutgaven, på nettbrett eller telefon. Lokalaviser har nå flere papiravislesere over 80 år enn under 30 år. Bare 10 prosent av befolkningen under 30 år abonnerer på lokalavisa i papir. Digitalgenerasjonen blir papirløse nyhetslesere.

En ting er at dette skaper økonomiske utfordringer for avisene. Forsvinner lesere fra papir, forsvinner annonsørene også. Alvorligere er en annen utfordring denne utviklingen reiser, nemlig hvordan skiftet fra avis til nett endrer mulighetene for å treffe folk med det vi har på hjertet. Enten «vi» er politikere, som meg, kommune eller annen myndighet.

I såkalt gamle dager, så omtrent 10–15 år siden, hadde «alle» lokalavisa. De fleste leste den ganske grundig, fra første til siste side. Alle leste i hvert fall overskriftene, for å se om det var noe av interesse. Vi hadde en budskapskanal som vi kunne være ganske sikker på nådde alle i bygda.

Det alvorlige er at kommune og andre myndigheter som kan ha informasjon å formidle som er viktig for oss, og som vi gjerne vil ha, ikke finner fram til oss. For eksempel når det skal lages en reguleringsplan som berører området jeg bor i, og som jeg har rett til å uttale meg om. Hvordan skal folk flest få vite om det, når annonsen i lokalavisa bare kan sees av et mindretall av innbyggerne?

Kommunens nettsider, tenker du kanskje. Nettsider kan brukes til mye. Har du barn i barnehage eller skole, kan mye informasjon til foreldre legges der, og foreldrene vil se etter den. Men hvem klikker seg inn på kommunens hjemmeside for å se etter nytt?

Dette skaper en utfordring, i hvert fall for lokale og sentrale myndigheter med ansvar for å informere sine innbyggere om ganske mye.

Da jeg var ordfører i Fredrikstad, hadde kommunen en tid sin egen månedlig avis, som ble sendt alle husstander. Kanskje kommunenes infoavis må gjenoppstå. Eller man må tenke digitalt og sende ut informasjon via e-post eller SMS til sine innbyggere.

Samtidig har denne digitale revolusjonen skapt et konglomerat av mediekanaler. Aldri har det vært så lett å komme til orde. Facebook, Twitter, Instagram, blogger, kommentarfelter. Her kan alle boltre seg, og veldig mange gjør det. Bloggere kan ha titusener av følgere, og gjøre det til levebrød. Mange kommuner er også på Facebook. Men de kan ikke vite hvem som leser dem der. Det er heller langt fra alle innbyggere som er på Facebook.

Et konglomerat av formidlingskanaler skaper også et lappeteppe av informasjon. Jeg har vel 460 som «følger» meg på Twitter. Men jeg tviler sterkt om så mange av dem leser alle mine tvitringer. Det er tvitrere som følger 3–4.000 andre. De er i hvert fall ikke i stand til å følge med på meldingene fra dem som de følger.

Resultatet er at vi får et mylder av avsendere og myriader av meninger og fakta. Men færre og færre felles referansepunkter for meningsdannelsen. Jo mer informasjon og jo flere meninger som sendes ut i dette nettbaserte mylderet, jo mindre informert risikerer vi å bli.

Og de som har budskap som vi alle er interessert i å få, har fått en mer krevende oppgave når papiret forvitrer og nettsidene formerer seg. Det er en ny utfordring også for kommunale myndigheter, enten kommunen er stor eller liten.