Hva mener regjeringen med solidaritet og velferd?

Gjennom mediene er vi igjen presentert en tragisk situasjon som illustrerer én av mange uløste oppgaver innen eldreomsorgen; - denne gangen TV 2s avsløring av en dramatisk mangel på tilbud til dem som trenger heldøgns pleie og omsorg. I første omgang fikk vi vite at mer enn 3.000 syke gamle mangler sykehjemsplass.

Etter hvert ble forståelsen utdypet:

- Ventelister er uønsket i systemet, og regjeringen var derfor ukjent med en vesentlig mangel i den norske velferdsstaten.

- Mange kommuners svar til TV 2 var basert på det faktum at de ikke lager ventelister. Sykehjemskøen er trolig langt større enn det som først ble anslått.

En absurd situasjon: Gamle som trenger heldøgns pleie og omsorg står ikke på noen venteliste. De og deres pårørende vet ikke engang når - eller om de i det hele tatt vil få - adekvat hjelp.

«Kommunene har et totalansvar» sa vår helse- og sosialminister da hun første gang ble konfrontert med de dramatiske tallene. Formelt sett har hun rett. I kommunehelsetjenesteloven står følgende: «Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg».

Så skjer det vanlige: Opposisjonen rasler med sablene, statsråden «tar ansvar» og har nå pålagt fylkesmennene å undersøke saken nærmere. Helsetilsynet skal også kobles inn.

Dette virker kjent. Hvor mange ganger skal vi høre om Kari som bor på et trimrom, - om Ola som dopes ned fordi han er urolig, - om Petter som bor hjemme, er dement, ensom og redd, og som får hjelp 30 min. pr. døgn? Og hvor mange ganger skal våre rikspolitikere bli opprørt uten at noe mer skjer?

Hva er årsaken til at regjeringen ikke undersøker forhold som den ikke kan ha unngått å ha fått kjennskap til? Hvorfor setter den ikke spørsmålstegn ved et system som over lang tid har vist at de svakeste av oss faller utenfor det vi til vanlig vil kalle et velferdssamfunn? Har gamle ikke samme menneskeverd som andre grupper?

Systemet kan kort beskrives slik: Ansvaret er overlatt til kommunene uten at lov, forskrifter og bevilgninger er på plass. Det kommunale selvstyret, slik det praktiseres i eldreomsorgen, har gitt våre rikspolitikere muligheten til å diskriminere de gamle uten at de selv stilles til ansvar.

Svakhetene ved systemet er altså tosidig:

- Grunnleggende behov er lite definert i lov og forskrift. Verken tilbyder eller mottaker kan sikkert vite hva som kreves.

- Økonomien til kommunene er svært forskjellig. Uklar forskrift bidrar da til at de gamle hjelpetrengende blir salderingsposten i kommunebudsjettet.

Statsministeren lovte en gang en «skinnende eldreomsorg». Det var før valget! Ett år etter har vi fått klare indikasjoner på at noe vesentlig må gjøres, og så skjer bare dette:

- Verdighetsgarantien skal iverksettes. En nærmere analyse har for lengst vist at den er lite verd, noe som ble bekreftet i høringsnotatet til lovforslaget til ny helse- og omsorgslov. Der står det: «Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes i forsvarlighetskriteriet. Forslaget vil derfor ikke medføre økonomiske konsekvenser».

- Klageadgangen skal bli lettere, lovte statsministeren i forbindelse med de siste avsløringene av eldreomsorgen. Han viste til ny helse- og omsorgslov. Men;

- Hvem skal klage? De gamle selv? Pårørende? Må advokater engasjeres?

- Hva skal de klage på? Forskriften er uklar og sier lite omgrunnleggende behov.

- Hvor lang tid vil klagebehandlingen ta?

- Hvilke konsekvenser får klagen for kommunen?

Tilskudd til bygging av sykehjem er lovet, men Kommune-Norge ser at dette kan bli en for dyr gave. Kommunene kan ikke investere i noe som fordrer så mye i driftsutgifter. 

Regjeringen har hatt mer enn fem år på seg til å vise hva den mener med velferd, solidaritet og likeverd. Gamle hjelpetrengende har ikke vært inkludert. Det ser ikke ut til at den vil endre dette bildet. Er grunnen at de utgjør en svak gruppe, - at de ikke stormer barrikadene og de er trofaste velgere? De er lette å diskriminere. 

Skrevet av: Kari Bruun Wyller, styreleder i Eldreaksjonen