Hva er det med denne kvaliteten?

Birgits Husband har base på Majorstua bo- og behandlingssenter (Mabo), der Birgit er kulturinspirator. Vi i bandet har jobbet der tidligere eller er blitt hanket inn via bekjente, og vi spiller gratis på Mabo til hverdag og fest. På dagtid leder jeg Kvalitetskommuneprogrammet, der et sentralt mål er å få til forbedring av overleveringen av tjenestene.

Turneen er i regi av sykehjemsetaten og finansiert med midler fra Den kulturelle spaserstokken. Sykehjemmene i Oslo er organisert slik at Omsorgsbygg KF forvalter byggene og sykehjemsetaten drifter. Noen sykehjem er konkurranseutsatt og på anbud hvert fjerde år, andre er drevet av menigheter eller frivillige organisasjoner, men hovedtyngden er kommunale.

Det er spennende å komme til et nytt sted, og vi kjenner hvordan kvelden blir i løpet av få sekunder. Ikke det at jeg kan se kvaliteten allerede i døråpningen, men møtet preger kvelden: Hvordan tas vi imot? Hvordan møter de ansatte oss som kommer på besøk?

− Å nei, kommer dere nå, er vel den mest negative velkomsthilsen vi har fått.

− Så flott å se dere. Trenger dere hjelp til noe, er vi heldigvis blitt møtt med flere ganger.

Opplevelsen skapes i det øyeblikket jeg møter institusjonen, gjennom de som jobber der og gjennom det jeg ser.

I Birgits Husband har vi valgt å være positive. Vi synes det er morsomt å spille, og vi vet at folk vi spiller for, har det trivelig. Oftest får vi høre at vi ikke kan forvente noe dans; det er få på jobb, folk er litt skrøpelige, de har ikke danseplass og lignende. Men danselyst har folk enten sykehjemmet er kommunalt, privat eller konkurranseutsatt og uansett plass.

Vi har satt sammen sanger og låter som fungerer. Vi spiller jazz fra 20-tallet og fremover og feier musikalsk innom de fleste kontinenter. Selvfølgelig spiller vi en del av «standardrepertoaret for norske sykehjem»: «En herre med bart», «På en grønnmalt benk», «En liten gylden ring» og så videre. Fine låter som gir mye allsang eller «allnynning».

Men, nynning genererer ikke dans. Det skjer til «Satin Doll», «Lullaby of Broadway», «Back in Your Own Backyard» og «Copa Cabana». Disse låtene svinger, og dansen tar av. Selvfølgelig ut fra de forutsetninger, tekniske innretninger og støttepersoner den enkelte har rundt – og på seg. Folk svinger seg med det som kan svinges, og det er viktig å huske på at de som er 80 år i dag, de var 30 år da rocken kom til Norge.

På ett av sykehjemmene kom en ansatt bort og fortalte at vi måtte være ferdig til klokka seks, for da kom kveldsmaten. Men det danses likevel. Også før klokka seks.

Ikke alle serverer noe, men mange steder får beboerne godt i glasset sitt. Enkelte steder også flere ganger. Der det er frivillige med, danses det mer, og noen har fått kurs i rullestoldans.

Det bør være et tankekors at av de 38 sykehjemmene jeg har sett siste halvår, er det mer entusiasme og glød i de institusjonene som ikke er kommunale. La meg legge til at det er ikke entydig svart/hvitt, det er mange fine kommunale sykehjem, men generelt er det en annen glød, spesielt i de sykehjemmene jeg kaller visjonsdrevne institusjoner.

Selvsagt ser jeg at det et svakt grunnlag for å konkludere, siden vi kun er tre-fire timer på hvert sted. Og det som skjer i Oslo er sikkert ikke betegnende for hele landet. Likevel ser jeg det jeg ser, og jeg tolker det jeg opplever.

Jeg opplever at kvalitetenikke sitter i veggene. Kvaliteten sitter i hodet på den enkelte ansatte. Kvaliteten er møtet mellom meg som besøkende og deg som ansatt, mellom deg som ansatt og beboeren på ditt sykehjem. Førsteinntrykket skapes altså første gang man møter en institusjon. Det kunne jo hende jeg kom for å institusjonalisere mora mi. Jeg kunne jo vært en pårørende.

I de gode møtene, og i jobben med å skape den gode hverdagen handler det også om å rigge til fest: Å gjøre noe ekstra – med godt på bordet og godt i glasset. På samme måte som at hver og en av oss vil bli sett, hørt og tatt på alvor for å skjønne at vi er unike, så må vi lage unike dager med kultur og fest.

Hvis vi som besøkende tas vel imot så legger det et godt grunnlag for kvalitetsopplevelse. Og for all del – vi kommer gjerne og spiller til dans igjen, vi. For eksempel «Ain’t Misbehavin».