Høstjakt på rådmenn

Neste års budsjett er i støpeskjeen, og knivskarpe prioriteringer er nødvendig for at neste års kommunebudsjett skal settes sammen i balanse.

Så mange som 15-20 rådmenn slutter ufrivillig hvert år, ifølge Norsk Rådmannsforum. Dette er avganger hvor forholdet mellom politikk og administrasjon har blitt så betent at rådmannen blir tvunget til å gå.

Årsakene til disse konfliktene er mange og sammensatte. Mange rådmenn har følt på at politikerne vegrer seg for å ta de økonomiske realiteter inn over seg. Hensynet til velgeroppslutning veier tyngre en god økonomistyring. I hvert fall på kort sikt. På den måten skyves nødvendige kutt ut i tid. Politikerne på sin side mener mange ganger at rådmannen ikke er følsom nok i forhold til den politiske viljen, og på den måten utfordrer den politiske ledelsen. I en situasjon med nedbemanning vil mange politikere først og fremst redusere administrasjonen. De vil ikke ramme de delene av kommunens drift som treffer brukerne, må vite! Sterke fagforeninger vil ofte dele dette synet.

Rådmannen kan se saken helt annerledes, og kommer på den måten i klem mellom sterke fagforeninger og den politiske ledelsen. Det som synes å være et gjennomgående trekk, er at kommunepolitikere ofte gjør disse sakene til et spørsmål om tillit eller mistillit til den sittende rådmannen. Jeg stiller meg spørsmålet om dette er den klokeste måten å håndtere disse sakene på. Det må ikke herske tvil om at det å være rådmann er en svært utfordrende lederoppgave. Kanskje en av tøffeste utfordringene man kan ta på seg som leder overhodet. Det miljøet som en rådmann skal treffe sine beslutninger i, er sammensatt og ofte preget av sterke interessemotsetninger.

Det er ikke kun det politiske flertallet som preger rådmannens hverdag. Sterke og levende debatter er en forutsetning for et levende og velfungerende lokaldemokrati. Det er også en rådmanns selvsagte rett og plikt å gi uttrykk for hva han eller hun mener er det rette veivalget i en gitt situasjon. At det kan oppstå konflikter i slike sammenhenger er antakelig ikke til å unngå. Men spørsmålet er om man i mange sammenhenger ikke kunne håndtere disse konfliktene på en smidigere måte. Med litt klokskap kunne man unngått mange av de store sakene vi altfor ofte ser brettet ut i full offentlighet.

Det å gå offentlig ut og gi uttrykk for mistillit til rådmann, slik ordfører Frank Sve i Stranda har gjort, er antakelig ikke den mest konstruktive form for konflikthåndtering man kan tenke seg. At den politiske ledelsen fra tid til annen har behov for å skifte rådmann, er forståelig. Det kan være sunt og nødvendig for en organisasjon å få inn nye krefter og nye ideer fra tid til annen. Men disse skiftene må ikke iscenesettes på en slik måte at de ødelegger mer enn de fornyer.

Ordføreren må med jevne mellom rom ta initiativ til samtaler med rådmannen hvor det framtidige lederskapet for kommunen bør være naturlig samtaletema. Gjennom å bygge tillit mellom ordfører og rådmann kan man skape et samarbeidsklima, hvor det også er mulig å ta den vanskelige samtalen, den dagen det behovet oppstår.

Dramatiske rådmannsavganger kan gi inntrykk av handlekraftige politikere. Sannheten er antakelig at slike avganger har ingen seierherrer, bare tapere.

Skrevet av: Frank Willy Larsen