At rullestoler som før ble levert ferdig montert, nå kommer flatpakket og må settes sammen av en kommunal vaktmester, blir nevnt som et eksempel på snikinnføring av oppgaver uten at midler følger med, skriver Annette Solberg. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
At rullestoler som før ble levert ferdig montert, nå kommer flatpakket og må settes sammen av en kommunal vaktmester, blir nevnt som et eksempel på snikinnføring av oppgaver uten at midler følger med, skriver Annette Solberg. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Hjelpemidler skjevfordeles i kommunene

Til tross for at vi har et nasjonalt hjelpemiddelsystem, tildeles hjelpemidler ulikt ut fra både kjønn og bostedskommune.

Prioriteringene som gjøres i kommunene, setter premissene for hjelpemiddel-systemet.

En ny studie viser at kvinner og menn tildeles ulike tekniske hjelpemidler. Kvinner tildeles flest hjelpemidler for tilpassing av hjemmet, mens menn tildeles flest hjelpemidler når det inneholder en motor eller elektronisk komponent, samt fører til økt fysisk aktivitet.

Til tross for like retningslinjer og et nasjonalt hjelpemiddelsystem, påvirker kommuneøkonomi og politiske prioriteringer i kommunene hjelpemiddelformidlingen og hindrer likeverdige offentlige tjenester.

Fra 2017 har Likestillingssenteret i samarbeid med Østlandsforskning kartlagt tildelingen av hjelpemidler i Norge. Målet med prosjektet Kjønnsdelte hjelpemidler? har vært å avdekke hvorvidt det finnes utilsiktede skjevheter og ulikheter i tildelingen av hjelpemidler basert på kjønn, alder og bosted. Vi har analysert 441.523 utlånte og personlige hjelpemidler for 2017 og gjennomført intervjuer med fem fokusgrupper med til sammen 26 informanter fra to kommuner, to hjelpemiddelsentraler og et helseforetak.

De senere årene har det vært flere utredninger og brukerundersøkelser i anledning kommune- og regionreformene. Vår undersøkelse har ikke hatt som mål å være en stemme i denne debatten. Allikevel ser vi at ulik praksis, prioritering og kommuneøkonomi har mye å si for hvor godt hjelpemiddelsystemet fungerer.

Aktivitetshjelpemidler ble av flere informanter i vår studie omtalt som en bonus-ting, noe som brukerne får hvis ergoterapeutene ute i kommunene har tid til å ta tak i det. Få ergoterapeuter i kommunene gjør at de opplever høyt press, og må prioritere forhold som er avgjørende for at brukernes hverdag skal fungere.

Dette er også noe som kommer fram i undersøkelser blant medlemmene av Norsk Ergoterapeutforbund. De rapporter om store forskjeller i hjelpemiddelformidlingen i kommunene og om få ergoterapeuter ute i kommunene.

I gjennomgangen av hjelpemiddelformidlingen fant også Agenda Kaupang at mange kommuner sliter med kapasiteten, og at det er stort press på hjelpemiddelformidlerne. Vår undersøkelse viser også at det skaper utfordringer knyttet til prioriteringer. 

Aktivitetshjelpemidler havner dermed langt bak i prioriteringskøen. Dette kan forklare de store regionale forskjellene vi ser i tildelinger, samtidig som det viser at brukere ikke får det samme tilbudet uavhengig av hvor de bor i landet. For eksempel vil en bruker ha mye større sannsynlighet for å få aktivitetshjelpemidler hvis hen bor i Hedmark enn i Oslo og Rogaland.

De regionale forskjellene ser ut til å skyldes press på terapeutene i kommunene og hva de har mulighet til å prioritere, men også ulik tolkning av regelverket og prioritering ved de ulike hjelpemiddelsentralene.

I dagens nasjonale hjelpemiddelsystem har ikke økonomi noe direkte å si for skjevfordelingene vi ser i vår undersøkelse. Hjelpemidler bekostes av staten og påvirker ikke kommuneøkonomien direkte.

Gjennom intervjuene kom det imidlertid fram at flere informanter mener at det skjer en snikinnføring av oppgaver uten at midler følger med. Et eksempel på dette er flatpakkede rullestoler som kommunal vaktmester må montere for bruker. Dette ble tidligere gjennomført av leverandører.

Et annet eksempel er utprøving ved hjelpemiddelsentralen istedenfor hos bruker i sitt nærmiljø. Dette fører til lange reiseveier og mye tidsbruk for terapeuter sammen med bruker. Endringer som dette, setter ytterligere press på tjenestene.

Kommunene kan også velge ulik satsing. I én deltakerkommune i studien prioriterte de balansetrening og fallforebyggende trening for eldre med fysioterapeut to ganger i uken fremfor å tildele rullator umiddelbart. Et slikt tilbud er mer kostnadskrevende enn en rullator, men terapeutene hadde stor tro på at et slikt tilbud var bedre for brukeren.

På sikt kan det også lønne seg ved at de eldre holder seg i bedre form, kan bo lengre hjemme og vil ha behov for færre hjelpemidler. Over tid kan følgelig slike tilbud være mer lønnsomt enn hjelpemidler som førstevalg, men dette avhenger helt av kommuneøkonomien og prioriteringene kommunene tar.

Indirekte har altså kommuneøkonomien noe å si for tilbudet brukerne får. Det er store ulikheter mellom kommunene i antall ergoterapeuter. Mens noen har egne ergoterapeuter, har andre interkommunale samarbeidsavtaler.

Tidspresset fører til at bare det viktigste prioriteres, altså hverdagen, deretter arbeid og utdanning. Hvis du er heldig, har ergoterapeuten også tid til å vurdere behov for aktivitetshjelpemidler. Er du ekstra heldig, tør ergoterapeuten i din kommune å spørre om seksuell helse og eventuelle behov for seksualtekniske hjelpemidler. I en presset hverdag er det ikke rart at visse behov ikke følges opp. Dette kan imidlertid ha stor innvirkning på brukerens/pasientens hverdag og livskvalitet.

Forskjeller i tildeling starter i kommunene i en presset hverdag. Det setter begrensninger på hva som regnes som et direkte behov. Det blir følgelig opp til brukerne selv å etterspørre hjelpemidler som ikke omhandler mestring av hverdagen.

Prioriteringene som gjøres i kommunene, setter premissene for hjelpemiddelsystemet. En bedre dekningsgrad av ergoterapeuter i kommunene er følgelig avgjørende for å kunne gi likeverdige offentlige tjenester og like bra tilbud til alle uavhengig av hvor en bor, men dette beror helt og holdent på kommuneøkonomien og politikernes prioriteringer i den enkelte kommune.