Haga Hårfagre

Harald Halvdansson ble født rundt år 850. Hans far var Harald Svarte, og moren hans Ragnhild «drøymde drøymar store» om framtiden til sin sønn. Hans oppgave var intet mindre enn å tegne norgeskartet, ikke på nytt, men fra begynnelsen av.

Selvfølgelig startet det hele med en kvinne. Gyda. Datter av en lokal småkonge fra Hordaland som var blitt fostret opp av en rik storbonde i Valdres. Den smått mektige kongesønnen Harald sendte sine sendemenn for å kurtisere den unge kvinnen, men Gyda satte seg på bakbeina og sa «nei» så tydelig og klart at man skulle mistenke henne for å være lokallagsleder i Senterpartiets lokale bygdeavdeling. Harald var simpelthen ikke mektig nok for den kravstore unge damen.

Den avviste kongssønnen hadde ikke noe annet valg enn å samle Norge for å oppnå sin mø, og fikk fordi han verken klippet eller barberte seg før oppgaven var omme, tilnavnet Hårfagre.

Åslaug Haga ble født i 1959 på Nes i Akershus. Etter noen relativt suksessrike runder i utenriksbyråkratiet, fant hun ut at den flittige bruken av ord som «sjøl» og «distrikta» hendig plassert midt i et ellers plettfritt østlandsk talemål, var som skapt for en politisk karriere i Senterpartiet. Ingen enkel beslutning. Som Harald Hårfagre i sin tid, lever hun et liv i kamp, ikke minst for stortingsplassen sin fra et fylke som huser både gårder på Ringerike og rikmannsrekkehus i Bærum.

Da storkongen Jens først kalte hennes parti til dyst fra Youngstorget, viste hun seg heller ikke fra den medgjørlige siden. Men sønn av Gro, Vestkantens arbeiderkonge, fortsatte å lokke med både gull til distriktene og gjeve posisjoner, og til slutt var det umulig for den grønnkledde å gå utenom. Hun fikk makten og hadde viljen.

Hårfagre skulle samle småkongene i et rike, mens Haga skal samle småkonger fra tre forvaltningsnivåer. Fra de mektige fylkesjarlene til lokale storbønder. En formidabel oppgave var det for dem begge, med et klart likhetstrekk: Som småkongene i sin tid ga fra seg makt til myndighetene over seg, vil også regiondrømmen dytte makten oppover i systemet. Til færre hender og større systemer. På tross av fagre ord og festtaler, er det nærmest blitt en naturlov at makt skal flyttes, så flyttes den i én retning - oppover.

Ingen elsker fylkeskommunen. Denne politiske bastarden hvis ganske navn oser av voldsomme bygg med kommunegrått interiør. De folkevalgte elsker den ikke. Folket elsker den ikke. Mediene bryr seg ikke, annet enn når honorarene til fylkespolitikerne blir for høye.

Oppgavefordelingsutvalget konkluderte i 2002 med at det fylkeskommunale demokratiet er under press, og at målet om å styrke demokratiet på fylkesnivået gjennom innføringen av fylkeskommunene i 1976 ikke er oppnådd. Personlig har jeg heller aldri hørt et krav om mer regionalt demokrati fra folkedypet. Derimot har jeg ofte hørt krav om mer kommunalt selvstyre.

Med Haga Hårfagre som minister, vil Norge om få år se annerledes ut. Tegnet og formet i hennes bilde. Et nytt rike skal oppstå. Et rike av region-mastodonter. Hvor de nye regionshovedstedene skal ligge, kan vi bare gjette oss til. Hvilke lokalsamfunn som skal overøses med den vakreste av alle norske, politiske gaver - offentlige arbeidsplasser - kan vi bare gruble over. Det er et spennende tankeeksperiment.

Kanskje får vi en region Vestlandet, hvor kjempene Hordaland og Rogaland slås sammen og administreres fra vesle Haugesund midt imellom? Og Viken-regionen må finne seg i at ikke bare dagpendlerne, men også den politiske makten, legger seg i hundre mot hovedstaden.

Hvorfor skal de store byene i nord få administrasjonen? Haga Hårfagre åpner en Sereptas krukke, og vi kan alle se fram til et lokaliseringsslagsmål av sagaproporsjoner.

Haga Hårfagres politiske nysamling av Norge kan raskt ende med å splitte mer enn den samler, når oppgaverog verv skal fordeles, grenser skal trekkes og enighet oppnås. Historien vil vise om Haga fortjener sin parallell i Harald Hårfagre, eller ender opp som en annen konge som forsøkte å samle Norge, men så drømmen om sitt nye rike falle i grus på Stiklestad.