God lokal forvaltning ivaretar det marine miljøet

I naturmangfoldåret 2010 advarer FN mot en kommende naturmangfoldkrise, hvor økosystemene kan kollapse og totalt endre tilstand. Denne uken samles FN delegater fra 192 land og EU til et stort naturtoppmøte i Nagoya i Japan. Her skal landene bli enige om felles mål for å stanse tap av biologisk mangfold.

Samtidig samles representanter for norsk natur- og fiskeriforvaltning, forskere, kommuner og fylkeskommuner til sluttkonferanse for det Nasjonale programmet for kartlegging av marine naturtyper 27. og 28. oktober. Her gjør vi opp status: Hva vet vi om det marine livet i kystsonen vår, hvordan kan vi bruke kunnskapen, og hvor går veien videre.

Dagens kunnskap om livet i havet er begrenset. Vi vet rett og slett for lite om hvilke naturverdier som skjuler seg langs Norges 83.000 kilometer lange kystlinje. Derfor ble det i 2003 igangsatt et nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Her har statlig forvaltning fått forskere ved Norsk institutt for vannforskning, Havforskningsinstituttet og Norges geologiske undersøkelse til å kartlegge til sammen 16 ulike naturtyper i kystkommuner på Sør- og Østlandet, Hordaland, Trøndelag og Troms. I neste og tredje programperiode står resten av landet for tur.

De to parallelle konferansene – FNs naturtoppmøte i Japan og Det nasjonale programmets sluttkonferanse for kartlegging av marine naturtyper – illustrerer hvordan løsningene for å ta vare på det marine biologiske mangfoldet må finnes både globalt og lokalt. Global temperaturstigning og høyere sjøtemperatur, forurensning og invasjon av fremmede arter er eksempler på globale trusler som bidrar til å endre livsvilkårene for livet i havet.

Utslipp fra lokale forurensningskilder, konsesjon til oppdrettsanlegg og utbygging i strandsonen er eksempler på forvaltningsvedtak som fattes lokalt og som kan påvirke det marine miljøet. Kanskje fører innvilgelsen av byggesøknad for brygge til at det mudres akkurat der hvor det ligger en nasjonalt viktig forekomst av ålegras? Kanskje velger kommunen å legge en sjøkabel tvers over at viktig gytefelt for torsk? Så lenge en ikke vet hva som befinner seg under havoverflaten, kan viktige naturverdier gå tapt.

Forskerne som har deltatt i kartleggingsprogrammet har kartlagt tilstanden under vann. Funnene er både oppløftende og nedslående. Forekomstene av kamskjell ved Frøya i Trøndelag – hvor vi finner Nord-Europas største forekomster av kamskjell – er for eksempel i så god tilstand at forskerne mener det er rom for å høste mer. I Troms avdekket kartleggingsprogrammet overraskende store funn av ålegras. Sammen med tareskog er ålegras viktige gyte- og oppvekstområde for fisk. Også i Indre Oslofjord fant forskerne store og nasjonalt viktige enger med ålegras.

Ørkenlignende, naken havbunn i store områder i Nord-Norge og grumsete sjøbunn dominert av fintrådige alger langs store deler av kysten i Sør-Norge forteller om imidlertid om et økologisk systemskifte. I Skagerrak anslår forskerne at så mye som 80 prosent av sukkertaren er borte. Årsakssammenhengene til at tareskogen flere steder går tilbake, kan være mange og sammensatte. I nord regnes nedbeiting av kråkeboller å være en hovedårsak til svinnet. I sør fører blant annet tilslamming, tilførsel av næringsalter og grumsete vann til dårlige levekår for sukkertaren.

Alle dataene fra de kommunene som er blitt kartlagt, er blitt lagt inn i Direktoratet for naturforvaltnings Naturbase. Dermed er det muligfor norsk forvaltning å sjekke hva som faktisk finnes av naturverdier, før de fatter sine vedtak.

I tillegg har det de siste tre årene også kommet på plass juridiske virkemidler som sikrer en samordnet og bærekraftig forvaltning av våre marine naturverdier. Havressursloven, akvakulturloven, den nylig reviderte plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og vannforskriften skal alle bidra til å beskytte norsk natur og legge til rette for skånsom bruk.

Med faktakunnskap om hva som faktisk finnes under havoverflaten langs norskekysten og et styrket lovverk har med andre ord forvaltningen lokalt de redskapene som trengs for å fatte avgjørelser som spiller på lag med naturen. At de faktisk gjør det, er essensielt dersom Norge skal klare målsettingen: Å stanse tap av biologisk mangfold.