Fylkeskommunene og kommunereformen

Regjeringen har i arbeidet med kommunereformen skjøvet spørsmålet om fylkeskommunens rolle over til framtiden. Det var vel i første omgang en del lettelse i fylkeskommunene over denne strategien. Den kan også lyde besnærende logisk. Grunnelementet i offentlig sektor, kommunene, måtte få avklart sin rolle, før en så ser oppover i oppgavefordelingen.

Men, det er et stort men her, som blir tydeligere etter hvert. Her skal det gjøres forsøk med både det ene og det andre for å styrke kommunene. Overføring av videregående skoler fra fylkeskommunene er vel det som er kommet lengst. Det høres lite om reell overføring av oppgaver og makt fra staten. Det er mest fine ord om færre innsigelser i plansaker, og at Fylkesmannen skal koordinere innsigelsene bedre. Og det er lang og dårlig erfaring med at sterke statlige sektorer klarer å trenere seg bort fra slik desentralisering av makt. Da er det enklere å bruke salamitaktikk på de svakere fylkeskommunene og ta viktige oppgaver og penger fra dem. Derved klarer en via de små og store forsøksskrittene å uthule fylkeskommunenes rolle, slik at deres endelikt over tid faller som en moden frukt.

Nytt regionnivå

Det er derfor meget interessant at tre stortingsrepresentanter fra Venstre – Andre N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande – har fremmet et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

Her vil de at regjeringen skal utrede etablering av et nytt folkevalgt regionnivå som skal erstatte fylkeskommunen, parallelt med det videre arbeid med kommunereform. De vil at dette skal bidra til at forvaltningsoppgaver og -avgjørelser flyttes nærmere innbyggerne – fra statlige etater og mot direkte folkevalgte organer.

Forslagsstillerne vil at Stortinget på et tidlig tidspunkt skal stadfeste en forvaltningsmessig trenivåmodell. Dette vil blant annet gjøre det mulig å videreføre mindre kommuner som selvstendige enheter, der krevende geografi og lokale ønsker gjør det naturlig. Alternativet vil være at en bryter prinsippet om generalistkommuner, dvs. at alle kommuner har det samme ansvaret når det gjelder oppgaver, og at en får to typer av kommuner, en fullverdig kommune og en andreklasses kommune.

Flertall i Stortinget

Forslaget er særlig interessant fordi det sannsynligvis er flertall for det i Stortinget, fordi verken KrF, Sp, Ap eller SV neppe har problemer med å slutte seg til intensjonene i forslaget, eventuelt med visse justeringer i vedtaket. Det kan bidra til at det blir en mer balansert utredningsvirksomhet, hvor helheten i det offentlige forvaltningssystemet kan tydeliggjøres, og det kan trekkes opp noen overordnete prinsipper for det videre arbeid.

Jeg har selv i min bok fra i fjor høst, «Distrikts-Norge – hva nå?», vist at det langt på vei allerede finnes en slik prinsippmodell i utredningen fra Distriktskommisjonen fra 2004, med forslag til et antall «landsdelsregioner» og betydelig færre kommuner enn i dag. Disse konklusjonene hadde tilslutning fra alle partier i kommisjonen, unntatt Frp og delvis Sp, når det gjaldt kommunesammenslutninger.

Dette er en modell som, slik jeg viser i boken, vil ha mange kvaliteter når det gjelder å være mer robust for framtidig samfunnsutvikling. En slik løsning vil kunne bidra til at alle deler av landet kan delta i en positiv utvikling, og ikke bare de aller største bysentrene med omland, som i realiteten er alternativet.