Frivillighet gir status quo

Norske politikere på både lokal- og riksplan har et vanskelig forhold til kommunesammenslåing. Et økende antall mener det bør bli færre kommuner, men alle kvier seg for å ta i saken.

Så langt er Venstre det eneste partiet som sier klart ja til at Stortinget skal avgjøre kommunestrukturen. Både Høyre og Fremskrittspartiet vil ha færre kommuner, men det skal altså skje frivillig. Særlig Høyre og Erna Solberg burde vite at det er hvor vanskelig det er. Ikke engang med økonomiske gulrøtter får vi 100 færre kommuner på 15 år, slik Solberg ønsket seg da hun var kommunalminister.

På den annen side kan kjempeprosjektet med sammenslåingsdebatter som pågikk under hennes statsrådstid ha beredet grunnen for det vi ser nå: Et overveldende flertall av landets kommunestyrerepresentanter mener kommuner bør slås sammen. Det viser en undersøkelse NorgesBarometer har gjort for Kommunal Rapport, og som presenteres i dette nummer.

Samtidig mobiliserer småkommuneordførere landet rundt for å hindre sammenslåinger. Et opprop mot tvangssammenslåinger er underskrevet av 149 ordførere fra alle partier, og en lokalsamfunnsforening er dannet.

Polariseringen er altså klar, men hjertet banker hardest på nei-siden. Foreningen for sammenslåing av kommuner er ikke dannet. Ja-siden må nemlig først finne ut om de er for eller mot tvang. Hvis de er mot tvang, må de finne ut hva slag lokkemidler de skal bruke for å få kommunene til å slå seg sammen, eventuelt hvilke trusler.

Frp mener at flere oppgaver til kommunene og nedlegging av fylkeskommunene, vil tvinge kommunene til å slå seg sammen. Andre mener helsereformen vil gjøre susen.

Ingen av delene behøver å ha innvirkning på kommunestrukturen. Lokalpolitikere som er imot sammenslåing inngår heller ti nye arbeidskrevende interkommunale samarbeid, enn å oppgi egne grenser. Om man til slutt sitter igjen som en bestiller av tjenester fra andre kommuner eller private levrandører, så er det helt i orden, bare ikke kommunen slettes av kartet. Tilhørighet, tradisjon og nærhet til lokalmakta, er de ukjente x-ene i dette regnestykket.

Så hjelper det heller ikke ja-siden at det mangler klare bevis for at mye penger spares på sammenslåing. Rekrutteringsproblemene er ennå ikke uløselige. Skrapte kommunekasser er ille. Men å slå sammen to tomme kommunekasser, gir ikke mer å rutte med.

Større og bedre fagmiljøer er viktig, men motstanderne mener også det kan løses med interkommunalt samarbeid. Dermed mangler tilhengerne av kommunesammenslåing et hardtslående argument som alle kan samle seg om. Påstanden om at 430 kommuner er for mange i et lite land som Norge, er ikke nok til å vinne folk over på den andre siden.

Likevel er det en viss bevegelse fra absolutt nei, til et betinget ja. Ved ett eller annet stortingsvalg kan tvangssammenslåing bli en vinnersak for rikspolitikerne. Det kan for eksempel skje hvis helsereformen går helt i ball fordi småkommunene ikke klarer utfordringen. Men vi er på ingen måte der at småkommunene leverer dårlige tjenester.

Hadde tiden vært moden, ville Per Sandbergs (Frp) fått lov til å snakke om halvering av antall kommuner. Da hadde Aps mange talsmenn for sammenslåinger sluppet fram, og Erna Solberg hadde satt noen til å tegne et nytt kommunekart.

Jeg tipper vi fremdeles har 430 kommuner i Norge om fire år, samme hvem som vinner valget.